Også i Norge ser vi nå starten på et folkelig grasrotopprør. Nå er selvsagt problemene langt mindre her i landet enn i Frankrike hvor de gule vestene har samlet seg i gatene. I mange andre land hvor vi nå ser folk i gatene, er problemene enda større enn hva som er tilfelle i våre vestlige land. Men mange nordmenn reiser seg i protest mot maktovergrep og sentralisering av tilbud og tjenester.

Nok er nok

Terskelen for at nok er nok merker vi nå også i Norge. Eliten som styrer her i landet, har ikke tatt inn over seg er at det finnes grenser for hva folk kan finne seg i. Stortingspolitikerne som er våre fremste folkevalgte, har på område etter område delegert alt for mye makt til et byråkrati som ikke evner å lytte til hva folket mener.  Dette har vi veldig mange eksempler på – ikke minst i måten helsepolitikken styres på. Men vi ser det også innen samferdselssektoren hvor bompenge-bruken har tatt overhånd.  Tar du den så tar du den, synes å være ledetråden til dem som nå styrer utviklingen.

Pass opp for bunadsgerilja og bompengepartier

Nå ser vi at både bunadsgeriljaen og bompengepartier er kommet på banen, og de får en enorm oppslutning. Mange har oppdaget at det å gå i et fakkeltog ikke vekker politikerne (de er vant til at protesten går over), men når man nå samler seg i langvarige opprørske «organisasjoner» synes politikerne å få skjelven. Dette merkes ikke minst i Fremskrittspartiet som står i fare for å bli utradert i mange kommuner hvor folk flest reiser seg i protest mot regjeringens sentraliserings- og bompengepolitikk. Men det som nå skje vil slå ned i alle tradisjonelle partier. Det synes opplagt at mange politikerne ikke har fulgt med i timen.

Alt skal være så gigantisk

Helsebyråkrater og samferdselsbyråkrater har fått det for seg at alt skal være så gigantisk. Til større til bedre synes å være mottoet. Årsaken til at alt er blitt så kostbart, er at politikerne er blitt forledet til å vedta all verdens regler og forskrifter (som i og for seg kan være fornuftige nok), men når alt settes sammen blir alle nye tekniske forskrifter og hva det nå måtte være enormt kostnadsdrivende.  Byråkratene er blitt oppslukt av store, flotte tegninger og illustrasjoner som kan bli monumenter over deres innsats i livet.  For å gjennomføre planene bygges det opp enorme organisasjoner som kun har en oppgave, nemlig å få gjennomført prosjektet uansett hva det til slutt vil koste. Og til større budsjetter til større bonuser.

Og byråkratene står også bak alle «bypakker» som er lansert rundt om i landet for å lage en smidigere samferdsel. Lokalpolitikerne har bøyd seg i støvet og stemt for noe de fleste egentlig er imot. Årsaken er at dersom ikke politikerne stemmer for byråkratenes pakker, ja, da kommer ingen bevilgninger. 

Denne fremgangsmåten har blitt brukt med stor suksess frem til nå. Men nå er nok nok om det er i helsesektor eller i samferdsel.

Enormt sløseri

Det som har preget Norge opp gjennom årene, har vært nøysomhet. Etter krigen var det nøysomme politikerne som bidro til å bygge opp landet igjen. Men da oljepengene begynte å strømme inn over land og folk, forsvant denne nøysomheten som dugg for solen. Da kom det krav fra alle hold om forbedringer. Selvsagt kunne vi ta oss råd til mye som vi ikke kunne før, men dessverre har «sløseriet» gått altfor langt.

Hadde vi brukt pengene fornuftig kunne vi selvsagt ha opprettholdt et vel fungerende samfunn ved å bruke pengene på å gjøre eksisterende bygg og infrastruktur bedre. Men det gir ikke så mye prestisje. Nye prosjekter gir prestisje.

Derfor kommer det forslag om å bruke mer enn 1000 milliarder kroner på veiprosjektet E39 fra Kristiansand til Trondheim. At denne veistrekningen må moderniseres skjønner alle, men når vi ser på alle enkeltprosjektene som kostnadsbomben Møreaksen, forstår jo enhver at dette er misbruk av offentlige midler.

Vi har sett et folkeopprør mange steder hvor andre og bedre løsninger som Romsdalsaksen blir foreslått. Men eliten kjører videre med sine gigantplaner som selvsagt har en enorm bompengeandel i bunn for prosjektene.

Skjønt – nå kan det blir snart slutt på dette. Snart blir det slutt på at en elite overkjører folk. Det at noen maktpolitikere ikke har forstått dette ennå, er merkelig. Men det kommer en oppgjørets dag – og den kan komme fort. Maktpolitikernes dager kan være talte.

Politikerne må snu

Heldigvis har vi noen politikere som har begynt å høre på folkets protester. Det som skjer i kjølvannet av sykehuskrigen på Nordmøre, viser at ordførere og andre samler seg blant dem som protesterer. Da helseforetaket kom med forslag om å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund, var dette gnisten som startet en stor brann – et virkelig folkeopprør på Nordmøre. Det skjønte de lokale politikerne som tok det ansvaret de har over for sine velgere. De er tross alt valgt av folket – de er folkets tillitsmenn.

Nå er Nordmøre for første gang i moderne tid samlet for å kjempe for sin fødeavdeling, for sitt sykehus, for sitt rehabliteringssenter i Aure og for hva som man har av offentlige virksomheter i distriktet.

Og det samme folkeopprør mot sentralisering ser vi overalt rundt om i landet. Vi har ikke gule vester, men vi har bunader.

De politikerne som ikke hører på folkemeningen har ingen fremtid i dette landet. Vi er kommet til et tidsskille. Nå må makta tilbake til folket.