Per Helge Pedersen, fast skribentDet knaker i den borgerlige regjeringen. Faren for regjeringskrise er stor. Man skulle tro at dette ville det største opposisjonspartiet – Arbeiderpartiet - tjene på, men nei. På mange måter synes mange velgere ute i landet at det er svært så liten forskjell på de to største partiene i Norge. Arbeiderpartiet får skylda for Erna-regjeringens misgjerninger ovenfor distriktene.

Giskesaken var tragisk

Det har lenge ulmet i fagbevegelsen over den retning Arbeiderpartiet har tatt. Måten partiledelsen løste Giske-saken på føltes kanskje riktig i de akademiske kretser, men blant fotfolket i Arbeiderpartiet ble behandlingen ikke forstått eller akseptert. Trond Giske var for mange den nærmeste allierte i Arbeiderpartiet.

I lange tider har Arbeiderpartiet vært ledet av folk med akademisk bakgrunn. Mange av dem har aldri jobbet på «golvet». Selvsagt skal Arbeiderpartiet opptrå ansvarlig, men denne ansvarligheten er brakt til nye høyder av Jonas Støre. 

Det synes å være en veldig avstand mellom partiledelsen og deres våpendragere i hovedstaden og velgerne ute i landet. Det er blitt for mange broilere.

Sammenbrudd i Nord-Norge

I Nord-Norge er det nå sammenbrudd for Arbeiderpartiet i forhold til det som har vært historisk oppslutning. Det kan bli også sammenbrudd mange andre steder. Jeg frykter hva som kan skje i mange kommuner på Nordmøre. Og Nordmøre var selve bastionen for Arbeiderpartiet i dette fylket. Fylkespartiet ledes i dag av folk fra andre fogderier. De synes også å ha problemer med hørsel og oppfattelse om hvor skoen trykker.

Det hjelper lite at lokale Arbeiderpartifolk står på for sine velgere og for de sakene som lokalbefolkningen er opptatt av så lenge partiledelsen ikke hører på hva som blir sagt ute i distriktene. Da får partiledelsen selvsagt som fortjent. De har blitt advart gang på gang, men slike advarsler hører de ikke på. De vet best. Dette kan være starten på slutten for det mektige partiet.

I tilfelle ville det være synd – for Norge trenger et sterkt Arbeiderparti som kan stå opp for felleskapets interesser.

Stans gigantomiet

Men når ledelsen i Arbeiderpartiet fortsatt står fast på Helseforetaksreformen som fører til så mange katastrofer, må man spørre om hvor vettet sitter.

Det er kommet inn en tanke om at alt som er stort er så fantastisk om det er sykehus eller samferdselsprosjekter. I Møre og Romsdal synes det store flertallet å være imot Møreaksen, men det er selvsagt ikke toppene i Arbeiderpartiet opptatt av. De vet best.

Lytt til grasrota

Bundadsgeriljaen som startet i Kristiansund med utgangspunkt i skandalene rundt sykehusutbyggingen, er blitt en nasjonal folkebevegelse. Dette er ikke noen politisk bevegelse, men folk flest har funnet en arena som sloss for det mange nordmenn ute i distriktene mener om fødeavdelinger, sykehus eller utdannelsestilbud. Og Senterpartiet fosser frem.  De lytter til grasrota. Det kaller akademikerne i Arbeiderpartiet populisme.

Men det er ikke for sent å snu. Det er kanskje for sent til kommune- og fylkestingsvalget, men tar Arbeiderpartiet grep kan oppslutningen komme tilbake.