Det nærmer seg valg. Da blir plutselig våre sentrale politikere veldig opptatt av lokalmiljøene og distriktene rundt om i det ganske land. Da hylles lokalpolitikere og engasjementet fra disse av de samme yrkespolitikerne som ønsker både kommunegrenser og lokalpolitikere til steder som i alle fall ikke finnes på Norgeskartet, opp i skyene på hvert et skjær, fjordtarm og såkalt avsidesliggende strøk.

«Avsidesliggende strøk» er et begrep som fortjener litt diskusjon om hva det betyr. For en som er bosatt i Pasvikdalen vil jeg si at om han sier Oslo er avsidesliggende strøk, så har han fullstendig rett. Sett fra vedkommende sitt ståsted, for ikke å si bosted. 

I sin iver etter å vise at de er på lag med "gutta og jentene" ute i skauen, inne i fjordene og på forblåste øyer uten skog eller distriktene, som Norge nord for Ring 3 heter i Oslo, postes bilder av Atlanterhavsveien med tekst som sier at de bryr seg om Finnmark. Det ble vel ikke en eneste stemme mer fra hverken Finnmark, som er større enn Danmark, eller Averøy som er stort nok i seg selv det også, ut av det stuntet.

Mens vi snakker om veier. Det er vel ingen som ikke har fått med seg hva denne kommune– og fylkestingsvalgkampen dreier seg om?  I fall det er det er, kan jeg ta en rask oppsummering. Det er ingen vei utenom. I grove trekk er Oslo, Bergen og Stavanger sure fordi at noen veier de behøver, siden sentraliseringen går så raskt, må betales delvis ved hjelp av bompenger. En sentralisering forårsaket av de samme politikerne som poster bilder av Nordmøre når de vil smiske med Finnmark, og som reiser rundt og priser lokalsamfunn, som for deres vedkommende, er avkroker de ikke ante fantes i landet de er valgt til å lede på oppdrag av oss, folket.

Bompengepartiet har sett dagens lys. Ære være for det, sånn sett. At demokratiet våkner til liv er bra. Vi har sovet lenge nok. Jeg har bodd og bor rett utenfor en by (som blir en del av byen om noen mnd) i over 25 år, hvorav 23 med bompenger. Både med bomstasjoner midt i byen, rundt byen og overalt ellers her og der i sørlige Trøndelag, vet jeg hvordan en bomstasjon ser ut. Ja , ihvertfall inntil nylig.

Nå har de igjen byttet ut mastene med kamera på.  I tillegg har de fjernet alle informasjonsskilt som sier at du nå passerer en bom og at det koster slik og sånn. Rushtidsavgift er det også – dobbel pris to timer på morgenen og ettermiddagen. Du får ikke engang et grønt lys for godkjent passering. Alt et steg for å anonymisere passeringen for deg og gjøre det mindre merkbart at du er innkrevd portavgift. Jeg er ikke dum.

At det er lov er et annet spørsmål. Bompenger har Norge hatt siden gutter og jenter var grindvakt på veiene våre og fikk et øre eller hva det var for å åpne og lukke grinda når ei hestekjerre og etterhvert en bil skulle gjennom. Det eneste som er felles med den tiden hva angår samferdsel, er veistandarden. Mens man i byene må sies å ha en etterhvert grei veistandard, hvor problemet hovedsaklig er for lite vei målt i meter i forhold til biler, er det rundt om ellers i landet for lav veistandard i forhold til trafikk, uansett veilengde og trafikkmengde.

At man i dag må reise til Australia og være drita full på drinker betalt av bompenger for å lære seg å kreve inn bompenger, gjør jo ikke dette billigere.  At man må til Australia med drinker i hånda for å lære seg og feste et kamera som tar bilder av bilskilt og videresender til en datamaskin til en stolpe, betviler jeg. Men noen oppfatter visst at det er slik det skal være. 

Da koster det ditto bompasseringer ekstra. Blant annet derfor har nå altså Bompengepartiet oppstått. Ja ikke bare oppstått, det er nå blitt så truende at regjeringen vår faktisk er i krise. I et kommune og fylkestingsvalg! Uten at en stemme er tilfalt Bompengepartiet.

Dette er nå det ENESTE som opptar media og de sentrale politikerne. Man skulle tro regjeringen selv hadde stiftet Bompengepartiet for å lage en avledningsmanøver. Ja, selv jeg har nå brukt nesten hele kronikken til å snakke om Bompengepartiet. Derfor vil jeg avslutte med å spørre om ikke vi er verdt mer enn bilder fra en annen landsdel når de vil fri til oss vi som vil få de mest drastiske kuttene innen helsetilbud, samferdsel og i tillegg ønskes avkommunisert ved at kommunestyrer opphører sammen med kommunegrenser?

Hvilke ytterligere kutt i våre rettmessige og faktisk lovfestede tilbud innenfor helse og omsorgstjenester blir det, når regjeringen nå må komme med krisepakker til sinte bilister i de tre–fire av de største byene i Norge?

At ikke Bunadsgeriljaen ble stiftet som politisk parti før dette valget kan vi bare angre på nå, men at det må skje før valget i 2021 er hevet over enhver tvil. Man må ha et bredt program hevdes det. Nei, det må man ikke. Når et parti mot bompenger som kun finnes i noen få kommuner og fylker klarer lage regjeringskrise under et kommune og fylkestingsvalg uten at de noengang før eller til nå har fått en stemme, sier det sitt.

Da ser man at det nytter å si i fra. Våre yrkespolitikere er dratt ut av koma. De må faktisk høre etter på hva deres arbeidsgivere, folket, har av oppgaver til dem.

Dette føles sikkert både nytt, uvant og ubehagelig for mange av de som aldri har virket i et ekte demokrati, men slik må det bli fremover. 

Folket bestemmer. Så STEM. Stemmer du ikke, holder du kjeft. Bare 62% av oss stemte ved forrige valg. Det betyr at 38% av oss med stemmerett ikke har noen som helst rett til å klage på demokratiet. Husk også at en blank stemme er en helt gyldig og viktig stemme. Unnlater du å stemme, bidrar ikke det til noe som helst. Glemte man det, var man bortreist eller beruset? Det er ofte en og samme sak de to siste punktene. Kanskje man var på  bompengeinnkrevingskurs i Australia?

Før dette kommune og fylkestingsvalget, bør alle kreve fra media og sentrale politikere, at det kommer andre saker på banen enn bare bompenger de siste tre ukene. Det råder formelig lokale krigstilstander på grunn av vindkraftutbygginger flere steder i landet, mens den største tystnad råder sentralt og i media. Det samme gjelder innen innen helse og omsorgspolitikk og vi kan også dra inn samferdsel utenfor bykjerner.  Det snakkes fint om forbindelser med broer og tunneler, men veiene mellom er det visst ikke så nøye med. De ble jo bygget på 50–tallet og er der fortsatt. Godt nok.

Men det det blir for snevert og smalt. De klarer ikke tenke flere tanker samtidig og vil tvinge oss til å fokusere like smalt. Fremover mot den den smale og og enkle bompengevei.