Nordmøre museum setter søkelyset på BARNEARBEID med utstillingen BERGUNGER
Museer skal ikke bare være kunnskapsformidlere og turistmagneter. De skal også ta vare på og formidle ømtålige og kontroversielle minner, skriver Henrik Syse, fremtredende forsker og sønn av en Høyre-statsminister. Norsk kulturråd oppfordrer museene til å ta opp samfunnsaktuelle tema som utfordrer og engasjerer. Museene skal hente fram og fortelle de vanskelige og marginaliserte historiene, tørre å stille spørsmål, ta standpunkt, invitere til debatt og «utøve en problemorientert samfunnskritisk funksjon». Dette virker kanskje fremmed for noen, men er altså statens museumspolitikk, under skiftende regjeringer.
Stortingsmeldinga om museene, «Kjelder til kunnskap og oppleving», la vekt på museenes store ansvar for å velge ut de historiene som til sammen gir et dekkende bilde av mangfoldet i norsk samfunnsliv. I forarbeidene står det mye om museene som samfunnsinstitusjoner og dialoginstitusjoner, og det hevdes at museene bør være arenaer for samfunnsdebatt; de bør stille spørsmål til vedtatte sannheter og presentere og debattere alternative synspunkter.
Barnearbeid
Det er veldig mange år siden barnearbeid ble utryddet i norsk arbeidsliv. Dette ble gjort gjennom harde kamper og målrettet innsats for å hjelpe barna og samtidig utvikle landet vårt på mer bærekraftige pilarer. Men nesten 170 millioner barn er i dag i arbeid internasjonalt istedenfor å gå på skole, være i lek og utvikle seg som barn. De går glipp av muligheten til utdannelse, og det får store konsekvenser både for deres framtid og for utvikling av lokalsamfunnet. Hva kan vi gjøre for å endre dette? Og hvorfor er dette viktig?
Vi har så lett for å glemme at dette var en viktig forutsetning i den tradisjonelle håndverksmessige klippfisk-tilvirkningen. Uten lavtlønte barn og kvinner ville det ikke ha fungert. Det er samme historien som for gruvedrift f eks på Røros. Liv Tørres gir oss noen tankevekkende og interessante perspektiver og sammenlikninger med livssituasjonen for barn rundt om i verden i dag, i land med økonomi på linje med det Norge hadde på 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet.
Kristiansund og Nordmøre år 1735 - 1960: Klippfisktørking ute på bergene
Alle arbeidergutter var med, tidligst mulig, for å tjene penger. De bodde like i nærheten, og bergan var også lekeplassen. Særlig når regn kom brått på, var det jobb å få for flest mulig barn som visste hva som skulle gjøres: å samle fisken i la under tak raskest mulig. Det vanligste barnearbeidet var å bære vasket fisk opp fra fjæra til saltmodning. De hadde bærer-bårer i barnestørrelse! Barn og voksne utførte vanligvis samme slags arbeid, det vil si alle produksjonsprosesser ute på bergan. Kvinner og jenter la opp fisken i la, guttene bar.
«Bergtørking er et arbeid som ligger godt til rette for barn. Den ungdom som her stenges ute taper meget på sin utvikling.» Dette sa to fisktørkere i en debatt i Bremsnes herredstyre 1939.
Fra 1892 var industriarbeid forbudt før fylte 12 år, men bergarbeid ble ikke regnet som industri! Arbeidervernloven av 1937 bestemte en generell nedre aldersgrense på 12 år, maksimalt 8 timer om dagen, 48 timer i uka. Men det var vanlig at gutter arbeidet etter skolen fra de var 9-10 år gamle. Jenter venta helst til etter konfirmasjonen. Langt opp på 1960-tallet var klippfiskarbeid gyldig fraværsgrunn på Gomalandet skole, fortalte rektor Kjell Øie. Familiene trengte inntekten. På Innlandet gikk skolens vaktmester rundt på bergan og henta inn skoleungene.
Arbeidsdagen var «oppgaveorientert», ikke klokkestyrt. Du fikk betaling for de timene det var tjenlig vær. Etter å ha vært på skolen kl 8-14, var det ofte bergarbeid kl 15-20, hele våren, 6 dager i uka. I «sommerferien» arbeidet de gjerne full dag.
Høyere alder ga høyere lønn. Arbeidsevne kunne kompensere for alder. Timelønna startet på 9 øre. På Innlandet fikk de som kunne løfte en svær stein 25 øre timen, de svakeste fikk 15 øre. Kvinner fikk 30 øre, menn 50 øre. Dette var på 1930-tallet, da en plate kokesjokolade kostet 40 øre. Lite gikk til snop; lønna skulle spares til konfirmasjonsdress og tannlege.
Barn var billig arbeidskraft, de var effektive og raske. Mange var først med sin enslige mor på arbeid som barnepass, eller for selv å passe yngre søsken.
Barna lekte i nærheten av de voksnes arbeidsplasser og det var glidende overganger fra lek til lønnet aktivitet: «Vi lærte arbeidslivet å kjenne hos fiskere, sjøfolk og håndverkere, og vi smårollinger apte etter dem så godt vi kunne.» (Lars Skarpnes, født i Kristiansund i 1899.)
Liv Tørres – BarnearbeidVIKTIG FOREDRAG – UNIKT I KRISTIANSUND:
Onsdag 21. juni kl 18 på Norsk klippfiskmuseum, Milnbrygga (Dikselveien 20), gratis adgang:
BARNEARRBEID
Liv Tørres (f 1961) er forsker, politiker og humanitær leder. Hun har vært direktør ved Nobels Fredssenter i Oslo siden januar 2016. Tidligere har hun vært generalsekretær i Norsk Folkehjelp, og arbeidet bl.a. hos Fafo og Norges forskningsråd. Hun har en doktorgrad i statsvitenskap om fagbevegelsen i Sør-Afrika, og har hatt et langt og brennende engasjement for den sør-afrikanske frihetskampen. Tørres vokste opp i Oslo, men har som voksen bodd mange år i Sør-Afrika.
Etter foredraget vil utstillingen bli presentert av konservator Odd W. Williamsen.
