Alt var sannelig ikke bedre før i tiden i dette landet. Jeg tenker på alle skrekkhistoriene om kollektiv uforstand både i helse og skole. Ja, det var mye uforstand mange steder. Jeg tenker på skrekkscener fra psykiatriske sykehus – eller sinnsykehus som vi sa (andre sa galehus). Men vi hadde også hendelser i den norske skolen som det er lite å skryte av. Tegnet du en grønn sau i første klasse på folkeskolen var sjansen for å havne på en spesialskole stor. Det opplevde vi som gikk på folkeskolen i Kristiansund på 1950-tallet.

Tatrenes tragiske sak
På Nordmøre har vi noen spesielt mørke historier. De er knyttet til hvordan storsamfunnet oppførte seg mot de reisende – tatrene eller fanten som disse menneskene også ble kalt. Mange av dem ble samlet på et stort gardsbruk - Svanviken i Eide kommune. Historiene er mange av tvangssterilisering og andre stygge hendelser som skjedde der.

Prester, lensmann og leger sto sammen om ugjerninger vi aldri trodde skulle skje i vårt siviliserte land. Mye skjedde i Guds navn den gangen. Det tar lang tid å tilgi alt det grusomme som skjedde i misjonens og religionens verden.

Mennesker ble lobotomert
– I denne lille kronikken har jeg tatt med noen feilgrep storsamfunnet har stått bak. Men dessverre har det vært mange flere. Mye er skjøvet under teppet. Mange som ble behandlet på en nedrig måte er ikke lenger blant oss. Mange fikk aldri en unnskyldning, skriver Per Helge Pedersen i dagens kronikk.Stort bedre var det ikke på de psykiatriske sykehusene hvor det fra tidlig på 1930-tallet og helt frem til 1960 ble utført lobotomeringer i hodeskallen og lignende dramatiske inngrep for å sørge for at de psykisk syke ikke skulle skade seg selv og andre. Der jobbet leger som opplagt ikke visste hva de drev med. I tillegg var sykehusene underbemannet med mange pleiere uten kunnskap verken om fag eller menneskebehandling. Mange pasienter opplevde en brutal, innestengt verden. Tusenvis av pasienter ble stuet sammen på noen mastadonter av noen lukkede sykehus. «Hål i gjerde på Opdøl» var noe vi ble skremt med som barn.

Barnehjem - skrekkens hus
Vi hadde barnehjem som var fylt til trengselen hvor noen despoter styrte mange av institusjonene på en brutal måte. Det var seksuelle overgrep og fysiske avstraffelser. Det måtte være grusomt for barn å havne på et slikt sted. Fortsatt forsøker storsamfunnet å rette opp sine feil gjennom erstatninger og andre tiltak. Dessverre ble mange barn ødelagt for livet og dessverre var det – og er det – mange mennesker som aldri fikk noen unnskyldning eller oppreisning for den urett som ble begått.

Tegn ikke en grønn sau
Men det skjedde også mange overgrep i den vanlige skolen. Det skulle ikke store avviket til før man ble behandlet som evneveik. Jeg gikk sammen med elever på folkeskolen på Nordlandet i Kristiansund hvor noen fra min egen familie ble sendt vekk og omplassert. En ble sendt til evneveikeskole (anstalt?) på Ekne i Trøndelag fordi han tegnet en grønn sau. Sauer er ikke grønne. De er heller ikke blå, men i vår tid var sauene enten hvite eller svarte. Og det er de jo også i naturen. Svart hvitt var liksom det som gjaldt. Det var opplest og vedtatt av dem som visste best. Sjansen for å havne på den gale siden var stor – meget stor om man tegnet sauen grønn. Da var man evneveik. Edvard Munch må sikkert også ha vært evneveik slik han malte sine bilder.

Lesevansker = dum
Noen hadde problemer med å lære seg å lese. For mange elever var det ikke så enkelt å få bokstavene på rett plass. Mange klarte verken å skrive eller lese. I dag har dette fått et navn - dysleksi. Ja, selv statsminister Erna slet med problemet. Jeg tenker med gru på den kanossagang mange av disse elevene måtte gå for å komme til pedagogen eller spesiallæreren som skulle lære de stakkars små å lese og skrive rett. Mange sliter med depresjoner fortsatt etter skrekkopplevelsen i folkeskolen. Og hvilke mobbeoffer ble de ikke.

I denne lille kronikken har jeg tatt med noen feilgrep storsamfunnet har stått bak. Men dessverre har det vært mange flere. Mye er skjøvet under teppet. Mange som ble behandlet på en nedrig måte er ikke lenger blant oss. Mange fikk aldri en unnskyldning. De gikk i graven med en skam og med mange sår.

Selv i våre dager skjer det overgrep. Men takk og pris har vi ikke lenger (håper jeg da) de kollektive overgrepene som storsamfunnet var ansvarlig for. Heldigvis har vi lært mye på veien. Men har vi lært nok?

Mange grusomheter
Etter mitt syn lever vi fortsatt ikke i noen perfekt verden. Det kommer vi vel aldri til å gjøre. Men vi må ta hvert enkelt menneske på alvor og det må da være lov for enhver å være litt annerledes. Før i tiden var det strengt forbudt å være utenom normalen. Det var selvsagt spesielt farlig i årene før og under andre verdenskrig. Vi vet hva som skjedde da av grusomheter.

Barnevernet – hva skjer der?
Jeg har fulgt med i den debatten vi har hatt om det norske barnevernet i de siste årene. Her er det også noe som ikke er patent. Jeg skjønner ikke statistikken. I noen kommuner i dette landet blir langt flere barn tatt fra foreldrene sine enn andre steder. Spesielt i Steigen i Nordland har jeg sett – er det mange barn som blir tatt hånd om. Hva er årsaken til det? Er det så mange flere håpløse, voldelige foreldre i den kommunen eller er det noen overivrige byråkrater med uinnskrenket makt som jobber i den kommunen? Jeg vet ikke. Jeg bare spør.

Mye er blitt bedre i vårt land, men vi har sannelig en lang vei å gå før vi kan si at alle har det bra.