«Stans vindbøllene!» Talende plakat vist frem av engasjert ungdom. Det ble vist på NRK nyhetene. I Sirdal klarte de å stoppe vindbøllene.
Men så vet vi at noen ønsker å pepre hele landet med vindkraftanlegg. Konsekvensen blir fraflytting. Ingen vil bo i nærheten av et slikt anlegg. Ingen ønsker å bruke slike områder til rekreasjon, turer, jakt, padling, ‘skogbading’. Ungdom flytter vekk, foreldregenerasjonen sliter med å opprettholde arbeidsplasser, de eldre vil ikke ha fritidsboliger der det er støy og industrianlegg. 250 til 300 meter høye vindturbiner overtar. Dyreliv forsvinner. Turbinbladene dreper insekter og fugler, dyr som lever på bakken flykter fra infralyden.
Norge sies å være et av verdens beste land å bo i. Det kan se ut som om politikere, byråkrater og sentraliseringsentusiastene har strategier for å gjøre noe med denne myten.
Ikke rart kanskje, for vi ser omgivelsene fra forskjellige vinkler og fra varierende ståsted.
La oss forestille oss konturene av hva konsekvensen kan bli av den politikken som nå føres og har vært ført i mange tiår.
Distriktene tømmes, sakte men sikkert. For å berge økonomien, sies det, skal alle inn i byer og tettsteder. Der kan det dannes bedre læringsanstalter og kunnskapsclustere, sies det. Slike overbevisende argumenter for hvor riktig og klokt dette er, utsettes vi for igjen og igjen. Men er ikke levende lokalsamfunn kunnskapsclustere? Slike argumenter når i liten grad ut og frem.
Ord har makt, ord danner holdninger, holdninger skaper trender. Det som blir sagt høyest og oftest ser etter hvert ut som en sannhet.
Altså; det er best for den norske befolkning å bo i bylignende sentra.
Altså; distriktene har ingen egen nytteverdi.
Vi har da plass til både velfungerende bygder og gode byer! Med klok fordelingspolitikk.
Kulturlandskap skal gro igjen, bønder kan vi ikke holde oss med, kystfiskerne og reindriftssamene lager bare problemer. Den gjenværende relativt urørte naturen skal raseres med vindkraft, så vi kan bygge ned resten av naturen med batteri- og hydrogenfabrikker og større veier.
Det at kontrollen over kraften er fratatt det norske folk, er en effektiv måte å ødelegge landet på. De skyhøye og importerte strømprisene treffer oss på flere områder. Store utfordringer for private husholdninger og for næringslivet. Hjørnestensbedrifter som må flagge ut eller legge ned, medfører bygdedød.
Norge har masse penger. Likevel blør kommunene. Selv om det øses ut milliarder i subsidier til havvind, elektrifisering av sokkelen, elbiler og annet som regjeringen tror på, har vi ikke anledning til å opprettholde et anstendig økonomisk nivå i kommunene.
Regjering og Storting pålegger kommunene det ene etter det andre, men gir dem ikke tilsvarende tilskudd for at de skal kunne klare å gjennomføre oppgavene. Det er effektiv politikk for dem som ønsker å legge ned distriktene. Kommunene må stramme inn på alt.
Postombringing opphører, kollektivtrafikken innskrenkes, lokalbutikkene legges ned, sykehus slås sammen og fødetilbud opphører. Arbeidsplasser forsvinner.
Og nå, endelig, står det så dårlig til i flere bygder at skoler må stenge!
Elever, den oppvoksende slekt som elsker stedet der de bor og ser frem til en fremtid der, skal tynes. De skal busses i timevis, skilles fra familie og venner, tas vekk fra sine hjem, fordi noen mener det blir billigere og bedre å ha dem stuet sammen i store bynære skoler.
Mange gir opp. Kan ikke være med på det. Melder seg ut.
Men de som tror på sentraliseringen, er nesten i mål.
I stedet for et levende distrikts Norge i sør og nord, langs kysten og i fjellbygdene, får vi – ja, hva får vi?
Det kan hver enkelt gjøre opp sin egen mening om. Ingen vet.