Jeg har fulgt sykehuskrigen i Møre og Romsdal helt siden 1970-tallet.  Det har vært et til dels uverdig spill – og det uverdige spillet fortsetter. Og de som taper er nok en gang nordmøringene.

Sykehuset i Kristiansund har alltid vært et fyrtårn på Nordmøre. Det har vært Nordmøres viktigste hus. Men dessverre har det gjennom år blitt tappet for ressurser. Det har vært et mangeårig maktspill hvor alle våpen er tatt i bruk.  Noen nordmøringer har prøvd å rope varsku, men de er ikke blitt hørt selv ikke blant sine egne politikere. På 1970-tallet satt jeg i fylkestinget. Jeg kjempet som en løve for sykehuset i Kristiansund. Fylkeslegen som satt i Molde, kalte meg fogderinevrotiker. Jeg tok det ikke til meg.

Våte sykehusdrømmer i Molde

Moldenserne slo seg ikke til ro med kun å ha et godt lokalsykehus. De skulle på død og liv kjempe med sykehuset i Ålesund om å ha sentralsykehusstatus. Ja, noen i Molde har nok hatt en våt drøm om å ha ett felles sykehus i Møre og Romsdal – selvsagt lokalisert til Rosenes by.

I denne kampen var det lett å overføre ressurser fra Kristiansund til Molde. Sykehuset i Kristiansund var som en årelatet pasient. Mens sykehusbyggene i Molde forfalt, ble sykehusbygningene i Kristiansund godt vedlikeholdt. Selvsagt var det en plan bak dette også. Men sykehuset i Kristiansund er år for år tappet for tilbud og tjenester. Det har vært en snikoverføring til Molde hele veien.

Fellessykehus – en misforstått modell

At tanken om et felles sykehus mellom Romsdal og Nordmøre i det hele tatt ble lansert, kan man saktens spørre om. Det er befolkningsgrunnlag nok både i Romsdal og på Nordmøre til å ha egne sykehus. Men helsebyråkratiet er seg selv nok, og med en helsestatsråd fra Arbeiderpartiet som ikke forsto bedre, ble dette en realitet. At noen politikere på Nordmøre i sin enfold trodde at dette fellessykehuset skulle bli lagt til Nordmøre, kan man undres over. De burde ha sett maktspillet. At noen nordmørspolitikere var for et slikt felles sykehus er en sak, men deres velgere - nordmøringene var ikke for denne løsningen.

Selvsagt kunne Arbeiderpartiet så lenge de hadde makta skåret gjennom i sykehussaken, men de gjorde ikke det uvisst av hvilken grunn. Arbeiderpartiet sto jo langt sterkere på Nordmøre enn i de to andre fogderiene i fylket. Kanskje var redselen for å bruke makt stor i forhold til det å skape bråk i fogderienes velgermasse. Hvilke rådgivere brukte man? Hva hadde Arbeiderpartiet å tape?

Høyre brukte makta

Da Høyre og helsestatsråd Høye tok over regjeringsmakta brukte den borgerlige regjeringen det våpenet Arbeiderpartiet ikke torde å bruke i sykehussaken. De skar gjennom og valgte Molde som seierherre når det gjelder lokalisering og tomt til det nye fellessykehuset– og det gjorde de uten blygsel.

At ikke de folkevalgte politikerne på Nordmøre da våknet er et spørsmål man må kunne stille. Dette var et rent politisk valg. At man i stedet brukte masse kommunale kroner i Kristiansund for å kjøre en rettsak på et elendig juridisk grunnlag for å redde sykehuset sitt var jo et håpløst misbruk av skattepenger. Denne saken var man dømt til å tape. Men hvilke rådgivere ga kommunen råd om dette?

Sykehussaken er og bli et politisk spill. Dette er en politisk sak – og der har politikerne fra Romsdal forstått for lengst.

Har man våknet for sent?

Nå synes stadig flere politikere på Nordmøre å våkne, men er der for sent? Nå står den ene politikerne etter den andre opp. Nå krever stadig flere at den famøse helseforetaksmodellen må fjernes. Det at Arbeiderpartiet i sin tid innførte denne reformen er en av Arbeiderpartiets største skampletter. Det bør dagens ledere i partiet merke seg. Kaster Arbeiderpartiet denne håpløse reformen i søpla – og tar politikerne igjen kontroll over helsevesenet – ja, da kan Arbeiderpartiet igjen få den oppslutningen partiet trenger for å komme tilbake til regjeringsmakt.

Imens flommer leserspaltene i Tidens Krav over med kommentarer i sykehussaken. I disse kommentarspaltene er det også noen få gjengangere fra Romsdal. Det de presenterer kan vel kanskje best karakteriseres som «Fake news». Men de gjentar sine argumenter det til det kjedsommelige så da man de vel tro på det selv. Men deres fremstilling er ikke riktig. Det drives historieforfalskning.