Temaet er ikke nytt. Flere politikere har gnålet om dette i årevis, og du tenker kanskje: hvorfor nå? Har vi ikke nok med oss selv?
Koronapandemien har rammet hele det norske samfunnet i større eller mindre grad, men det har også rammet resten av verden. Debatten på NRK denne uken var en selsom opplevelse. Noen av debattantene ga heldigvis mer håp til menneskeheten enn andre, mens noen fikk meg til å gremmes. Vår tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa at barna i Moria leiren er like mye verdt som våre barn. Alle har det samme menneskeverdet. Jeg ble varm om hjertet.
Min egen partileder Audun Lysbakken var også krystallklar på hva SV mener i denne saken. Alt monner, men SV ønsker å ta imot 1500 mennesker i første omgang. Vi har gjort det før, vi kan gjøre det igjen. Det er vel ingen som kan si at integreringen av Kosovoalbanerne ikke var vellykket? Jeg registrerer at noen sier dette er annerledes, men jeg skjønner ikke hvorfor?
De vi først og fremst ønsker å hjelpe nå, er enslige mindreårige eller familier med små barn. Barn med håp og drømmer om en framtid. Barn som lever under humanitære forhold, som stort sett er i strid med hver eneste artikkel i barnekonvensjonen. Retten til familieliv, retten til skolegang, retten til nødvendig helsehjelp, retten til mat, klær og en seng å sove i. Disse barna har ingen ting. Disse barna kjemper for å overleve hver eneste dag. De ser ting et barn aldri skulle måtte se. De har gjennomført en flukt de kommer til å bære med seg resten av livet. Selvfølgelig hadde de ikke flyktet hvis de ikke måtte. Hvis det var håp om et liv der de kom fra. Håp om å overleve.
Moria leiren er dimensjonert for 3000 mennesker. I dag bor det ca. 20.000 mennesker der. De bor oppå hverandre. Tre-fire familier i ett telt, som på ingen måte holder kulden og uværet ute, som ikke gir familiene mulighet til privatliv, langt mindre enkeltmennesket. De har bodd slik i mange måneder, noen i år. Jeg hører skildringer fra Leger uten grenser og andre som heldigvis er til stede der, men som selv sier de ikke strekker til. Når jeg hører om barn som har mistet alt håp, som har mistet gnisten i øynene, som har mistet språket, som ikke sover, men heller ikke er våken. Barn som ikke lever, men kun eksisterer, da gråter jeg. De minste enslige mindreårige er fire år. Som mamma tenker jeg at dette kunne vært mine barn. Det er nærmest en tilfeldighet at de er så privilegert å være født her i Norge.
Det finnes mange mennesker på flukt i verden, men jeg er helt enig med min partileder når han sier at det er feil å sette mennesker på flukt opp mot hverandre. Disse barna trenger å bli reddet like mye som noen. De trenger nytt håp om en fremtid der de kan være en del av et samfunn, få en utdanning og ha håp om et liv. Disse barna kan ikke vente. Vi er en del av Europa, vi er en del av verden. Vi har alle forutsetninger for å bidra og i anstendighetens navn må vi gjøre nettopp det. Hvis vi får disse barna til Norge, er det ikke en dag for tidlig! Vi har kompetanse, vi har plass og vi har hjerterom. Hva mer trenger vi?
I vår nære hverdag er denne pandemien noe av det verste som har rammet oss i fredstid. Myndighetene har lagt sterke begrensninger på vår personlige frihet, og mange av oss synes det er tungt og vanskelig (meg selv inkludert), men hvis vi evner å løfte blikket en liten smule, vil vi se at det er noen som er helt avhengig av at også vi, på lik linje som Tyskland og andre land som har anstendighet nok til å ta ansvar, gjør det samme.
Dette vil stå som en skamplett på vår historie. Hvis vi velger å lukke øynene, velger å la være, er det noe vi vil måtte stå for og forklare for generasjoner etter oss. Det handler om anstendighet, det handler om menneskeverd og det handler om nestekjærlighet. Evakuer barna fra Moria nå!
Line Karlsvik
Lokallagsleder Kristiansund SV
