Av: Eli Williams Junge
Vi har alle levd i en slags unntakstilstand siden 12. mars. I media 30. april ble ansatte i kommunen rost for hvor ekstremt omstillingsdyktige de er, og at dugnadsånden er stor. De stiller seg lojalt bak avgjørelser som blir tatt.
Blant alle disse lojale finnes det også noen som ikke har noe valg. Noen som er prisgitt alle endringene som blir gjort for fellesskapets beste. Kanskje brukere av tjenestene på omtalte institusjoner kunne fått litt ros for sin omstillingsevne?
Min mor, snart 94 år, fikk et etterlengtet og nødvendig opphold på Storhaugen 2. etasje 18. september 2019, da hun ikke lenger kunne bo hjemme. Kort varsel, Én dag til å få ordnet alt det praktiske for en flytting, og liten tid til omstilling og bearbeiding av det som skulle skje for en gammel dame.
Først ble mor innvilget 2 uker, utvidet med 2 uker, så 6 uker, så 12 og så 20 uker. Hun har hele tiden vært bekymret og urolig for hva som ville skje med henne når periodene var over.
På Storhaugen har hun bodd på dobbeltrom, og «romkamerater» har kommet og gått. Hele tiden nye mennesker å forholde seg til, en kilde til bekymring og frykt for at man må dele rom med noen man ikke kommer over ens med. Noen man er utrygg på. Men omsorgsfulle, snille «hjelpere» som mor kaller dem, gjør at dagene likevel blir gode.
9. mars fikk hun og pårørende beskjed om at hun skulle flytte til 1. etasje på grunn av korona-situasjonen. Flytting samme dag som beskjeden kom. Nok en gang ble det mange nye mennesker man måtte bli kjent med.
12. mars kom korona-restriksjonene, og hun ble som alle andre isolert fra familie og venner, på ei avdeling hun ikke var kjent.
Mandag 27. april fikk hun og vi beskjed om at hun var blitt innvilget fast plass. En stor glede og lettelse hos alle.
Flytting til Barmannhaugen skjer allerede dagen etter. Nok en gang et veldig kort varsel og ingen tid til å forberede seg mentalt. Det ble en ny «romkamerat», ny betjening, endra mindre rom, gammel seng uten fjernkontroll for regulering og ny usikkerhet om hvordan framtida vil bli. Ansatte gjør sitt beste på fulle avdelinger for at min mor skal ha det bra. På Barmannhaugen 2. etasje har de ifølge kommunens nettsider 9 plasser, mens realiteten er 18 beboere!
For mor er dette en frustrerende situasjon, og den oppleves som lite verdig i livets siste fase. Det å ikke kunne få litt privatliv, kunne trekke seg tilbake på eget rom, kunne gråte en skvett eller prate fortrolig med sine nærmeste uten at andre hører på. Mor er helt klar i hodet, men hun har elendig syn og hun har dårlig mobilitet og mange plager som så mange andre på hennes alder. En mobil, en liten radio og øreplugger for ikke å forstyrre «naboen» er blitt mors beste venner de siste 7-8 månedene. Noe mer har hun heller ikke plass til.
Min mors standard svar når vi spør om hvordan hun har det er: – Det går seg til sjø.
Hun er en av de mange tålmodige, omstillingsdyktige, utholdende og lojale eldre. En av de som ikke har noe valg. Disse eldre fortjener også ros og det aller beste. Kanskje et eget rom kunne være på sin plass? En verdig alderdom.
