Sjå for deg ett tre, der treet er byen. Eit tre må ha røtter som strekker seg utover i avstand fra stammen. Røttene skaper stabilitet og gir næring. Røttene er distrikta. For at treet skal være stabilt så treng røttene gode vekstforhold. Slik er landet vårt Norge også, lik ein skog med tre og røtter som foldar seg utover. Skulle ikkje me vere by og land hand i hand? For Norge er både mitt og ditt, for deg i byen og meg på landet. Eg skulle ønske eg kunne banka på alle dører i byene med hundrevis av gater og sagt: «Hei våkn opp og sjå kva som skjer med landet vårt». Norge ødelegges og vår identitet er truga. Dør naturens sjel, dør og vår sjel med den.
Naturen i Norge er spektakulær i seg selv, vår stolthet og arv meint til ansvarlig forvaltning. Fjord, fjell, vilt og vakkert er vårt Norge. Eg kaller landskapet og naturen for Norges nasjonaldrakt. Det fineste plagg som bringer turister hit fordi dei vil beundre det storslåtte, ville, vakre og urørte. No blir nasjonaldrakten revet i stykker, bit for bit av vindkraftindustri. Søljene på nasjonaldrakta er alle landskaps- og naturverdiene av lokal, nasjonal og global verdi -det urørte liv. Den største industrialiseringen av norsk natur nokonsinne i følge KS blant fleire -foregår NO!!! Vindkraftindustrialisering som øyder natur øyder oss. Debatten for og imot ties i hjel av riksdekkende media. Den forties også i maktens korridorer. Det kjempes nå ein innbitt kamp fleire steder for å beskytte naturen. Folket har våknet! Det er heilt sjukt og over fatteevne for mange og man må helst sjå inngrepa med egne øyne for å forstå omfanget.
I over 30 år har vindkraftindustrien blitt utarbeida planer på, i stillhet. Så skjer eit plutselig angrep kor ingen var forberedt. Stad etter stad rammes og på samme tid. Det er krig nå mot natur og folk.
Dei stemmelause
Husk at røttene på treet er områdene med primærnæringene, landbruk, fiske og reindrifta. Maten på bordet for både by og land. Men kva med maten til maten til maten vår? Den også roper me for, dei stemmelause arter i naturen som ikkje sjølv kan rope når husa deiras blir valsa over. Dere kan gjerne brøle i byene for klima, men eg skiller ikkje klima fra natur og miljø. Når tid blei det ein sannhet at ein kan isolere dem fra kvarandre? Det er naturkrise NO seier FN. Og miljøsvineri sees overalt både på hav og land. Men her i vårt Norge no sjåest en Klondyke-stemning med klima i høysetet, «gullgravertider» på naturens bekostning. Det er ei stor skam!!
Det er nok no og har vert nok lenge!
Overgrep mot natur og folk, og lovverk
Dette er rigget og klargjort fra våre folkevalgte og myndighetene sjølv. NOU 2006:18. «Ett klimavennlig Norge» blei utarbeida av Lavutslippsutvalget som skulle føre oss til eit lavutslippssamfunn. Til kva for ein pris? Alt som i dag seiest om lavutslippssamfunnet kan speiles tilbake til denne NOU’n, så den bør alle lese. Og kva står i den? «Klimavaske alle planverk». «Få fart på innføring av EU-direktiver». Smak litt på dei to sitatene. Det er svik! Allerede 2008 og før det var det politiske parti på stortinget som tok til ordet for å komme i gang med å klimavaske lovverk. Eg lurer på når tid dei skal naturvaske eller miljøvaske lovverket i dette landet for natur og miljø sin egenverdi ser ut til å være lite verdt. Lite vern til tross for fine ord i mange dokument og inngåtte internasjonale lovnader. Det er som om å skryte ute og gløyme skiten heime.
Lovverk for klimavask : https://lovdata.no/static/REPFOR/dok8-200809-086.pdf
I alle gullgravertider er det eit hovedkontor så Staten sjølv, NVE, OED og statlige energiselskaper deler. Bulldozere med broilere trengs jo for å gjere jobben, det er kraftselskapa og andre vindbaroner, eigd av kommuner og fylker. Dei som ikkje fekk arbeide for hovudkontoret sitt i ytterkantene med vaskefata sine og prøver å vaske det «gullet» som samlebåndet slapp forbi. Ja alle desse klimaprofitørene og vindkraftcowboyene med kortsiktig gevinst. Så med klimavaskede parkerte norske lover kan løven drepe byttet, sjakalen rive til seg og gribben sitte og venter på siste festmåltid. Eg trur gribben trives slike plasser som Cayman Island der kun fjæra synes i postkassen. En fjær i hatten til dei største fråtsere i verden.
Så kven skal verne naturen sin egenverdi når lovverket er vasket, byene sover og gribben er på åtselsjakt. Gribben har også latt andre utføre jakta. Desse som banker på dørene og vil «låne litt natur». Eg kaller dei hånere, for orda er vaska og ett nei respekteres ikkje sjølv om nei gjentaes gang på gang. Igler i det grønne skiftet, for grønt er det ikkje når naturen blør. Dei stemmelause trekkfuglene kjem til å både blø, lide og dø. Ingen levende liv skal pines til døde. Så dette går på Respekten for naturen og verdigheten løs. Me som mennesker har menneskerettigheter på individnivå. Individrettigheter uansett art har ikkje artsmangfoldet som me forvalter. Individverdien kjem først når i målestokk arten blir ein rødlista kurositet. Levende liv skal ikkje pines til død. Og det er under enhver verdighet at det høres ord i debatten som «normaliserer» tap av individ i møte med vindkraft. Insekter mister sine habitater i skoger som fjernes og myrområder som graves bort. Humlehus i hagene berger kun noen få, ein symbolsk redningsplanke. For insektene går også planken i møte med vindkraft. Kom ut av skodda og høyr varskoet, insektene dør. Habitater, fauna og fjell hogges bort, graves opp og sprenges bort.
Hogge, grave og sprenge bort folks nærnatur kan aldri kalles solidarisk eller dugnad. Likemenn som bur i områda der vindkraft kjem som vil få forringa boligverdi og ødelagt landskap med redusert livskvalitet ropar me for. For natur er mentalhelse sin beste medisin, heilt gratis, den blir forurensa no. Vår solidaritet er misbrukt og det kan gå på helsa løs for mange så kall det ikke lenger gøy på landet. Vis heller solidaritet med oss og ta ansvar for naturkrisen NO. I tillegg til å brøle i byen så kom gjerne også til oss og rop i skogen, der vil du få svar. Svar av naturens stillhet sine egne lyder, lyd av det ville liv. Eller på høgfjella der støykilder er totalt fraværende. Stillhet er ei mangelvare i verden i dag. I stillheten kan ein lytte innover, bli kjent med sin egen natur. Mange har glemt det. Me som roper nå er rystet innvendig over kva me ser er i emning. Elsk naturen og du elsker deg sjølv, så enkelt, så lett. Når man elsker Naturen så er det kjærlighet. Når det en elskar blir ødelagt eller trua kjem djup sorg og sinne hjå mange som bare ønsker å beskytte naturen. Når den ytre natur trues, trues også den indre natur hjå mange. Ett spedbarn vil dø uten fysisk nærhet, i dette er det sjelen som lider. Eg kaller sorgen «kjærligheten gråter», den kjærligheten me alle kjem fra. For denne sorgen er så mykje større enn økosorg, jordsorg og natursorg. Dette er også sorg for brist i tillit til ett demokrati i forfall. Sorg for fall i verdighet, respekt, solidaritet og likeverd. Den sannheten kan ropes ut av nokon når det lyttes til dei som kviskrer ut sin sorg gjennom sjelens speil, det som er kjærlighetens tårer.
Vern har ikkje lenger noko verdi, me er kommet dithen at no snakker me om å beskytte
I Klondyke-gullgravertider skjer det meir. Nokon lar seg lure og kjøper glimmer. Det er kommunene som sitter igjen med mykje større inngrep enn kva som blei forespeilt. I tillegg kjem forurensing av støy, skyggekast, blinkende lysvarsel som tar blåtimen bort. Og verre spredning av microplast, komposittmaterialer og epoxykjemikalier i naturen som er særs giftig for vannmiljø, tenk det som opptak i næringskjeden. Visste kommunene noko om at dei måtte beskytte sitt eget område mot klimavasket og parkert plan-og lovverk? Me trudde naturen og artsmangfoldet hadde sitt vern mot øyding gjennom lovverket, men nei. Fredningstid for hekkende fugl for eksempel praktiseres med rød løper for vindkraftindustrien og avslag for andre. Så likhet for loven er ikkje mykje verdt i dette.
Det føres krig mot naturen i vårt land, overalt. Det er meget alvorlig det, at me må kjempe for beskytte naturen mot vårt eget land og mot likemenn. Nå med vindkraft på land, men me ser også fjæresteinskonsesjoner stå på tur. Grunner der fisk gyter, slik som Havsul på Mørekysten. På Havsul er det tobis, mat for både Rundefjellets fugler og større fisker som torsken. Me har lært å kjenne lusa på gangen i dette grønne skiftet så gruvedrift etter mineraler står for tur. Der endres også lovverk, lusa vil sikkert unngå brysomme kommuner som holder fast på sin råderett over eget areal. Vindkraft, gruvedrift, elektrifisering av land og sjø, grønt batteri for Eu, og datasentere som popper opp. Er det nokon som tenker over kor mykje press dette vil legge på landets natur i sin heilhet? Så kva skal ein ha som makt når ein sitt i avmakt mot eget land. Kvifor skal ein ha tillit til makta når me ser at lovnader ikkje kan forståes på annet vis enn at nå «kastes det perler for svin» av dei som høster meir enn dei sår.
Eg har aldri før demonstrert eller opponert i offentligheten, men nå brøles det innenfra i sårbart sinne og inngripende sorg. Dette er så galt. Tenk å rive i stykker nasjonaldrakta til Norge. Skjer det i det omfanget som speiler seg så ryker nok folkesjela med i dragsuget er eg redd. Er det vårt ettermæle? Me som sviktet? Me som lot landet falle for grådighetens mørke slaver? Dette har me ikkje valgt, det er makta som bærer sviket mot oss. Så om eg ikkje banker på dører så håper eg orda eg skriv leses. Tenk på oss som lever med frykta at det skal komme ein dag der det ropes etter tryggheta i fjella som omkranser oss. Eg frykter at om ingen tar til vett snart så vil fjella være sprengt bort for alltid, ein endra horisont i syne. Då vil ikkje lenger dei trygge fjella svare tilbake med sitt ekko. Då er gøy på landet tapt for mange og røttene er revnet. For rota i oss alle, identiteten vår, er der me bur eller kjem fra. Nå rives røttene til dine likemenn på landet. Og her på Vestlandet og Mørekysten så står fleire søljer i nasjonaldrakta i fare for fall; Dalsbotnfjellet, Lutelandet, Bremangerlandet, Gulaslettene, Stadlandet, og den lille vakre øya Haramsøy.
Så til Norges befolkning og alle andre. Her er mitt budskap: Det er på tide å våkne. Kom ut av den «grønne skodda» i tankene til kamp for å beskytte naturen. Tenk også på andre verdier i dette : Åndelige og eksistensielle verdier. På Selje/ Stadlandet ligger St.Sunniva sitt rike, der er også arnestedet for kristninga i landet og opphavet til Bjørgvins bispedømme. Det skal nå ofrast i det grønne skiftet sitt navn for 5 vindturbiner. Er det mulig? Ofring er ekte når det gjøres av hengivenhet, respekt og kjærlighet. Det som nå ofres av natur til vindindustri gir ingen lys framtid.
At ordene solidaritet, og dugnad og brukes i vindkraften og det grønne skiftets navn, er eit direkte hån mot alle som er glad i naturen, men også hån mot ordenes egentlige verdi.
Kor er verdigheten blitt av? Eg spør fordi slik det grønne skiftet no fremstår er det mørkt, blodrødt og kaldt.
