Annonse
Annonse
Vidar Holm. Foto: Privat
Vidar Holm. Foto: Privat

Et av temaene som nå virkelig er i vinden er vindkraft. Som med alt i samfunnet som kommer snikende inn og etterhvert vokser seg stort eksploderer det i en kakafoni av meninger og oppmerksomhet. På godt og vondt. Så også her.

Forskjellen i oppfatninger er enorme. Ja det er nesten utrolig når man ser hvordan meningene varierer fra bokstavelig talt holme til holme. Ingen ved bevissthet har kunne unngå å få med seg det som nå kalles «Frøyasaken». Der oppmerksomheten rundt vindkraft virkelig i løpet av kort tid eskalerte og fikk satt saken på den norske agenda.

Du kan si hva du vil om Frøyværinger, for det gjør de om deg og, men når de vil noe ja så gjør de det. Til fulle. Her vil de derimot ikke. 80 prosent av de vil ikke ha vindkraftverk på øya og da gjør de det og. Jobber hardt for noe de ikke vil ha. Yter motstand og jobber mot målet som er at vindkraftverket aldri blir bygget.

Den som så NRK1 sin dokumentar fra Sørmarkfjellet tidligere i uken kan umulig unngå å ha blitt påvirket. Selv jeg, en 48 år gammel «harding» fikk reaksjoner jeg ikke trodde ville komme. Av det myke slaget. Overkjøringen er så total at man føler seg maktesløs og oppgitt.

Over hele landet har nå motstanden eksplodert. Eller kanskje retter sagt, kommet for en dag. Den har vært der hele tiden, men nå samorganiseres den og frontes felles. Samhold gir styrke. Dette mye på grunn av nettopp Frøyasaken og det faktum at antall planlagte og omsøkte vindkraftverk har eksplodert.

Hvorfor har dette skjedd og hva er det som gjør at det nå er nærmest invasjonstilstander av utenlandske investeringsfond, tyske kommuner og store internasjonale selskap som Facebook og Google som hiver seg på oppkjøp av norsk vindkraft fra folk som har fått tildelt utbyggingstillatelser fra den norske stat?

Jo på grunn av en politikk som gir store subsidier til alle vindkraftverk påbegynt før nyttårsaften 2021 og frem til og med 2035 for all strøm teoretisk produsert i tidsrommet. Uten disse subsidiene ville aldri dette vært ett så hett tema som i dag. For ikke å si så i vinden som det nå er.

Flere konsesjoner som er gitt for flere år tilbake i tid har vært «sovende» på grunn av at det ikke har vært økonomisk lønnsomt. Klima og miljøhensynet teller visst ikke så mye i forhold til kroner og ører når alt kommer til alt. Om det nå er så veldig klima og miljøvennlig med vindkraft som noen vil ha det til.

Det viser seg nemlig at selv om Tyskland i dag har over 30 000 vindkraftturbiner så går ikke utslippet fra kullkraft ned. Alle vindkraftturbinene i Tyskland er satt opp i industriområder eller ved kultivert mark ved hjelp av eksisterende veinett. Allikevel reduseres altså ikke utslipp fra kullkraft. Kraftverkene må gå for å sørge for det som kalles for balansekraft når det ikke blåser nok. Eller for mye. En vindkraftturbin produserer i snitt 30 prosent av oppgitt maks effekt pr år.

Man kan ikke bare begynne og fyre opp et kullkraftverk i det behovet for kraft melder seg når det mangler vindkraft. Andre veien er det også problemer. Det produseres for mye vindkraft og de få gangene gis strømmen vekk for å få opp forbruket og unngå store skader på distribusjonsnettet. Da bygges det kanskje Mercedeser på akkord en times tid?

Men normalt ligger kraftpris på et nivå opp mot 2,50 til 3 kr kwh inklusive avgifter i typiske vindkraftland som Danmark og Tyskland og som må importere stabil strøm eller lage den av kull. Oppi det her hører det med til historien at Norge vil kutte all gasseksport. Gass er jo som alle vet et mye bedre alternativ til kull, men vi skal redde kloden så bort med gass og olje som har norsk opprinnelse. Veldig lurt.

Selve tilvirkningen av vindkraftturbiner er også veldig energikrevende og store mengder metaller som det er knapphet av på jorda, går med. Vindkraften er i tillegg altså uregulerbar og ustabil. Noe som fører til store problemer på kraftnettet og gjør at ønsket om stabil regulerbar kraft er stort. Blant annet i Tyskland.

Det er her Norge har ramlet i fella. Jeg holdt på å si som vanlig. Sier man klima og miljø, hopper norske politikere akkurat så høyt som de som sier det vil. Intet unntak innen vindkraft.

At Norge i 2018 eksporterte over dobbelt så mye kraft som vi importerte får ingen bjeller til å ringe. Vi bader altså bokstavelig talt i vannkraft om vi vil. Det vil vi ikke. Norge har siden vi vedtok energiloven i 1991 (Eivin Reitens verk) gradvis gjort vår felles vannkraft om til en ren (også bokstavelig talt) salgsvare.

Der hvor meningen og ønsket om at vår felles vannkraft skulle bygge landet og bidra til konkurransedyktig industri og virksomhet i et ellers dårlig utgangspunkt av et land for sånt med tanke på klima, geografi og beliggenhet, ble vår kraft omgjort til en vare av i kraft av sin egen kraft. Bokstavelig talt.

Vi velger altså å være en råvareleverandør fremfor og benytte oss av fordelen av billig, ren kraft til å produsere varer verden behøver. Hvorpå vi kan opprettholde vårt felles velferdssamfunn og sørge for sysselsetting. Den som tror at aluminium produseres i Norge for noen som helst annen grunn enn tilgang på billig og stabil regulerbar kraft har sovet i timen.

Hverken lønnsnivå eller råvaretilgang tilsier at dette skal produseres her. Råstoffet kommer fra Sør Amerika med båt og lønninger samt andre utgifter kan ikke konkurrere med mer vanlige steder for slik produksjon. Hva som skjer når norsk kraftpris nærmer seg europeisk kan man bare forestille seg.

Kina har ikke arbeidsmiljølov, tariffer og regulert arbeidstid. Men bra med billig kullkraft. Vår frivillige prisstigning på strøm besørges av at Norge blant annet har sagt ja til noe som heter ACER avtalen. Dette er kort og godt et EU-byrå opprettet for å fange opp alle de kraftproduserende landene i Europa som også er utenfor EU i en felles organisasjon som overstyrer et lands egne lover.

Dette byrået bestemmer blant annet hvor mye EL-kraft og gass Norge må eksportere. Gassen vil vi jo selge, enn så lenge, men vi kan altså ikke bestemme selv hvor mye og når i det ACER trer i kraft.

Dette med at vi må eksportere vannkraft er det jo noen som heier på. Det er jo jobbet frem som et ønske. Men det er nok ikke det beste for nasjonen Norge og fellesskapet. Det sies at Norge må være Europas grønne batteri. Dette for å legitimere eksporten av vårt felles arvesølv. Dette er det reneste sludder.

Norge som batteri for Europa ville bli som å starte et vogntog med et klokkebatteri. Håpløst. Hver eneste dråpe norsk vannkraft tilsvarer ca 4 prosent av EU sitt kraftbehov. Det sier seg selv at det ikke monner. Man kan fise i Atlanterhavet og hevde man har boblebad, men det stemmer ikke for det. Når vi i tillegg importerer EU mix (58 prosent fossile energikilder, resten kjerne, sol og vindkraft) blir hensikten åpenbar.

Det har ingenting med å redde noe klima eller miljø og gjøre, men sørge for flyt i energimarkedet og høye priser. Oppi dette er da klima og miljøhensynet sauset inn for å gjøre det spiselig.

Så Norge ender attpåtil med å betale CO2-avgift for kraften vi forbruker siden andre mottar vannkraften mens vi selv forbruker kullkraft og mer og mer vindkraft ettersom dette bygges ut. Det vil gi de samme utfordringer som i alle andre land som har hatt klokketro på vindkraft. Ustabilt og uforutsigbart i tillegg til dyrt.

I tillegg til dette kommer store overføringstap i kabler, som du og jeg har betalt og betaler for via nettleien, ved transport av kraft begge veier over Nordsjøen. Dette er rett og slett varmetap på grunn av friksjon i kabler. Et tap du finner i absolutt alt av ledninger fra mobil-laderen din til kraftlinjer inn til de største aluminiumsverk. Derfor ligger de nært kraftkilden blant annet. Energi kan hverken oppstå eller forsvinne. Bare skifte tilstand som kjent.

Dette overføringstapet gir derimot gevinst for de som selger kraft. Kraften er jo målt og krevd betaling for i det den går inn i kabelen. Så ha ingen bekymringer for de. Kunden derimot må kjøpe tilsvarende mer kraft. Skal han ha 100 kilowatt og 5 «forsvant» i friksjonstap/varmetap må han kjøpe 105.025 kilowatt (iberegnet tapet på de 5 for å havne på 100).

Dette kan virke pirkete, men det er snakk om noen vindkraftverk sin produksjon i tap pr år. Så mye for klima og miljøbiten. Han snakker jo bare om vannkraft og kraftbørs tenker du nå om du ennå leser. Jepp. Det er jo nettopp derfor dette med vindkraft er blitt årets salgsvsare. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok.

Det er ærlig talt ikke et brennende engasjement for natur, dyre- og fugleliv som er min sterkeste drivkraft i det her. Den biten besørges heldigvis kraftig av andre. Jeg har kikket vindkraft i kortene siden midten på 2000-tallet. Men da mest rundt det rent tekniske og hensiktsmessige. Lest og lyttet i kjedelige stunder og ristet på hodet, måpet og latt meg frustrere eller more.

Men jeg har med alderen innsett at vi har bare en klode og vi er selv mye godt ansvarlige for om vi er her i fremtiden så jeg blir mer og mer engasjert i den biten som omhandler natur og dyreliv også. Hadde det vært sånn at vi måtte ha vindkraft for å redde menneskeheten ville jeg vært villig til og ofre en del av vårt vakre land.

Ja jeg kommer jo fra nærmeste bygd til Norges største vindkraftverk. Jeg har, forhåpentligvis fortsatt, mange gode venner som jobber der og isolert sett har aldri vindkraftverket utgjort noen katastrofe for Norge og fellesskapet. Bortsett fra at det til dags dato aldri har tjent ei krone. Motbevis det i så fall Statkraft.

Men for fuglelivet har det bidratt til å desimere en av klodens sjeldneste fuglearter. Smølalirypa. Dette holdes det også ganske tyst om. Kloden vil uansett overleve denne miseren også. Den har opplevd langt verre ting enn oss mennesker sine sprell. Men dette vindkrafteventyret, eller marerittet, som nå pågår i Norge gavner hverken klima, miljø, dyre-, fugle-, plante- eller innsektsliv.

Dansen rundt gullkalven er alltid inspirert av jaget etter penger. Så også her. Med klima og miljø som påskudd. Men penger for hvem og hvilke klima og miljøeffekter? Altså positive effekter.

Jeg nevnte at oppfatningene om vindkraft og dets vesen varierte fra holme til holme bokstavelig talt. Det er ingen overdrivelse. Smøla og Hitra har hatt sine vindkraftverk siden 2003. Norges største var på Smøla inntil 2017. Hitra er i gang med å utvide sitt kraftverk. Statkraft sitt rettere sagt.

På naboøya Frøya er holdningen en helt annen som vi vet. Mildt sagt! I Aure er også der lokalsamfunnet i full splittelse og i en tilstand som vil merke kommunen i lang tid på grunn av kyniske investorer med eventyrhistorier på lur om vindkraftens fortreffelighet overfor lokalbefolkningen. Godt krydret med lommespeil, glassperler og kanskje en skvett brennevin. Bare at i dag heter det gapahuker, fotballdrakter til idrettslaget og støtte til velforeninger.

La oss se litt på dette med hvorfor holdningen til vindkraft kanskje er så forskjellige. For det første ble vindkraftverkene både på Smøla og Hitra bygget for flere år siden i en tid der langt fra alle detaljer rundt nytteverdi og konsekvenser var kjent. Dette var noe nytt og forholdsvis uprøvd i Norge som berettiget nok vakte en del skepsis, men også nysgjerrighet. På grunn av det tekniske og eventuelle muligheter. Både på Smøla og på Hitra ligger kraftverkene, men noen unntak, forholdsvis langt fra folk.

På Smøla er det paddeflatt og kombinert med at vindturbinene der i dagens målestokk er knøttsmå i forhold til det som settes opp nå. 110 meter vises jo det, men de er dobbelt så høye i dag. Det gjør at anleggsveiene på Hitra og Smøla er mye smalere og går ikke i store skjæringer sprengt ut i fjellandskap. Noe som er tilfelle i de enorme arealene i Norge som nå raseres i klimaet og miljøets navn.

En annen faktor som ikke må glemmes er at det er Statkraft som eier vindkraftverkene, som konsekvent feilaktig kalles vindmølleparker på deres og andres nettsider, både på Hitra og Smøla. Dette gir jo uten tvil fordeler overfor lokalsamfunnet hva angår seriøsitet og vilje til å bidra i lokalsamfunnet økonomisk. Ingen skal fortelle meg at en konsesjonseier som videreselger til et internasjonalt investeringsfond vil matche Statkraft hva angår dette. Det er og sagt at antall ansatte er betydelig for en liten kommune.

Ja igjen er det da altså eldre vindkraftverk som var og er forsøksanlegg med et stort antall, forholdsvis små turbiner og hvor de ansatte også brukes på andre steder i landet samt utlandet på vindkraftprosjekter. Konsekvenser for dyre- og fugleliv er ikke viet noen som helst oppmerksomhet i de prosjekter som i dag realiseres. Det ble på Smøla ETTER at kraftverket var ferdigstilt satt igang forskning på temaet fugledød. Men det får ingen konsekvenser annet enn at man konstanterer at det er ille.

At 100 ørner er funnet drept av turbiner (det er jo flere, men det er antall funnet) er ingen krise for bestanden da Smøla har en enorm bestand av havørn. Men fugletortur er vel uansett forbudt og lite humant. At 200 Smølaliryper er funnet (antallet er naturligvis høyere der også) drept av samme turbiner er knapt kjent før nå i det siste da andre på naboøyene har tatt tak i det.

Men mange på Smøla har undret seg over lav bestand i årevis. Ja ørna tar nok sin del, men den kan greit justeres hva angår antall om man bare våkner og innser at det er for mange av arten i forhold til resten av økosytemet. Men rovdyr er hellige. Uansett antall.

Som et fun fact kan jeg nevne at Smøla blant annet har slått seg opp og blitt verdenskjent som et sted for ørnesafari av det spektakulære slaget, og fotografer fra hele kloden besøker øya årlig. Veldig bra og fint for folk og økonomi. Da står det i sterk kontrast at 100 individer av arten er blitt most av turbinvinger.

Nå har jeg frest gjennom både de store linjene og de mer lokale problemstillingene i grove trekk. Ennå finnes mer, men oppfordrer alle til å sette seg inn i dette og gjerne se det fra en litt bredere synsvinkel enn akkurat den innbilte gevinsten for hver enkelt kommune.

Som nok en detalj kan jeg jo opplyse om at Salmar legger store midler i potten for å unngå vindkraft på Frøya, men det er nå visst dukket opp et selskap i Aure som sier at deres oppdrettsplaner betinger vindkraftutbygging. Undersøk og døm selv. Men husk dere som har barn. Det kommer tider etter dette.

En vindkraftkonsesjon har en varighet på 25 år og en turbin ca 20 år inkludert omfattende vedlikehold. Norges vannkraftturbiner er i snitt 100 år og spinner fortsatt. Men utskiftning av disse og oppgradering av tilførsel og damanlegg vil gi en økning i kraftproduksjon høyere enn all foreløpig utbygd og planlagt vindkraft på norsk jord.

Hørte jeg fremtidsrettet?

God helg.

Les også:

Vindmøller og påstått klimakrise

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til post@ksu.no.
For kommentarer vennligst bruk kommentarfeltet under.

Annonse
Annonse
Annonse

Hva skjer?

Under finner du en oversikt over arrangement i Kristiansund og omegn. Det er gratis å legge til oppføring i kalenderen.

Trykk her for å legge til arrangement

Trykk her for kalender i litt større format og tilknyttede artikler og annonserte arrangementer.

Annonse

Våre utvalgte