I dag skulle min samboer, som sedvanlig, lufte min lille dvergpinscher Mira og meg. Vi pleier å ta en strafferunde i vanndamman for å bøte på en ellers så stillesittende hverdag. Da nyter vi stort sett turområdets godt innarbeidede turgåere og ett og annet fuglekvitter, men i dag, i dag var situasjonen en helt annen.

Masse ungdom. De krydde som maur i ei maurtue, eller i alle fall så var de flere enn ti, og de krydde. De myldret i sin tisomhet der de okkuperte et stort område i vårt turområde.

Hva skal vel deres foreldre tenke når de får vite om adferden deres avkom viste der opp i det folkekjære området? Krye skal de i alle fall få lov til å være. Både foreldre og barn. Kanskje til og med en og annen lærer?

For det de gjorde der oppe, som plaget mine sarte øyne, og forstyrret min følsomme hund i sin naturnytelse, var å rydde. De tillot seg å rydde etter det som trolig var en heldundrende fest for både russ, og kanskje en og annen gjest.

Ikke nok med at de ryddet. De smilte og lo mens de gjorde det. Det kunne saktens se ut som om de moret seg over å rydde. Kanskje de moret seg med tanken på gårsdagens vellykkede fest? Jeg håper virkelig det.

Ansvarlig ungdom som rydder opp etter seg, sikkert på tross av både bakrus og tømmermenn. Men de burde jo holdt seg for gode til å gjøre dette akkurat i det jeg skulle gå tur. Sån ca rett etter jobb. Hvorfor kunne de ikke skulke skolen og rydde mens vi andre var på jobb? Respektløst!

Jeg håper festen var bra, og helt oppriktig, til de som så frimodig forstyrret turen vår i dag, godt jobba. Dere gir meg god tro på framtida.