Av Stig Anders Ohrvik og Linda Dalseg Høvik, Nordmørslista

Det har alltid en viss underholdningsverdi å skygge gjennom nyhetene etter at det har vært styremøte i helseforetaket. Det er litt som nordisk krim. Det er ikke alltid man blir så overrasket, det er mer den overhengende mørke stemningen hvor man gradvis får bekreftet det man egentlig har ant hele tiden. At et styremedlem fra Molde er misfornøyd med at sykehuset i Kristiansund fortsatt skal hete sykehus og ikke distriktsmedisinsk senter er jo ikke overraskende. Kanskje var det overraskende at det var direktøren ved Høgskolen som sa det, - men at den reaksjonen kom, var nok mer en bekreftelse på det snikende ubehaget enn direkte skremmende.

Også styreleder Ingve Theodorsen var opptatt av navnet. – For meg har navnevalget tydeliggjort hva som er på Hjelset og hva som er i Kristiansund. Det kan også bidra til bedre rekruttering i Kristiansund, men det er viktig å presisere at vi er lojal mot det som er beslutningen og at dette ikke blir lillefingeren som gjør at noen tar hele hånda, sa Theodorsen.

Ja, her er det jo ikke en gang noe snikende mørke. Om dette virkelig var en thriller ville vel styrelederen hatt åpningsreplikken på promo-traileren.

Sykehuset er i motbakke, står det i en annen nyhetssak. Ja, det er ingen overdrivelse. Sykehuset er i motbakke, det er nullføre, og styreleder Ingve Theodorsen kjører med slitte sommerdekk. Den eneste muligheten til å komme opp bakken er faktisk å samarbeide med Nordmøre.

Direktør Bakke har forstått dette. Bakke rekker ut en hånd, og ber oss om å samarbeide. Og Theodorsen reagerer altså med å be Bakke om å trekke til seg hånden og telle fingrene. Jaja. Vi kan trøste deg med det, Theodorsen, at du klarte nok ikke å miste noe mer tillit av dette. Der intet er har keiseren tapt sin rett, er det noe som heter.

Bystyret i Kristiansund har valgt å gripe den utstrakte hånden fra direktør Bakke. Bystyret valgte å gå for et fellesforslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Nordmørslista hvor det blir beskrevet hvilke kommunale tjenester som skal inn i sykehuset i Kristiansund. Vi i Nordmørslista har fått noen spørsmål om hvorfor vi vil samarbeide med helseforetaket. Det er selvsagt ikke fordi vi tror at helseforetaket plutselig har tenkt å gi oss akutt og fødeavdeling. Theodorsen er fortsatt styreleder, Høie er fortsatt statsråd. (Og gamle Ahmed vasker fortsatt dritten, som Kari Bremnes synger i Cohen på norsk. Alle veit jo det.)

Det som vi har forstått, og som vi tror Bakke har forstått, er at vi har noen felles interesser. Vi vil ha flest mulig tjenester i sykehuset vårt. Vi vil ha et døgnåpent sykehus. Vi vil ha akutt, vi vil ha føde- og barneavdeling. Vi vet at foretaket ikke vil gi oss det. Men foretaket ser at de har behov for å plassere flere tjenester i Kristiansund enn de trodde i 2016, og hvis de skal klare å plassere flere tjenester i Kristiansund uten å gå inn for heldøgnsdrift er de avhengig av at kommunen etablerer heldøgnsdrift i stedet. Foretaket er tydelige på at de forholder seg til eksisterende vedtak, og det er de jo strengt tatt nødt til å gjøre. Vi har en annen agenda. Det er nok foretaket klar over. Men likevel har vi altså noen sammenfallende interesser.

Foretaket er avhengig av samarbeid for å få økonomien til å bære. Det såkalte «fellessykehuset» i Molde er nedskalert flere ganger allerede, og er fortsatt for dyrt. Samtidig begynner foretaket å innse at lekkasjen til St. Olavs er reell, at lekkasjen er stor og at lekkasjen er ødeleggende for realiseringen av SNR. Den beste måten å tette lekkasjen på, er å etablere og videreføre flere tjenester i Kristiansund. Ikke bare fordi det kan gjøre noe med velviljen i befolkningen på Nordmøre, men fordi det faktisk er den eneste måten å tette lekkasjen på. Når vi foretrekker St. Olavs fremfor Ålesund så er det ikke bare på trass, det er ikke bare et våpen mot nedleggelse. Det er litt fordi Trondheim er nærmere, både mentalt og geografisk, men mest er det fordi St. Olavs faktisk er det mest differensierte sykehuset i Midt-Norge. På helse Midt-Norges nettsider kan man lese at «Regionsykehuset har ansvar for de mest spesialiserte behandlingstilbudene, og har derfor pasienter hele Midt-Norge. St. Olavs hospital har også enkelte landsfunksjoner og samarbeider med øvrige universitetssykehus». Det er klart at vi heller vil bli behandlet ved St. Olavs enn i Ålesund. Men kan vi få behandling i Kristiansund stiller det seg selvsagt annerledes.

Hvis vi skal ha sykehus i Kristiansund i fremtiden er vi helt avhengig av å ta vare på bygningsmassen. Vi må ta vare på kompetansen. Vi må ta vare på arbeidsplassene. Og vi må ta vare på tilgjengeligheten for pasientene. Hvis deler av sykehuset blir stående tomt er det den brente jords taktikk. Vi risikerer at alt forvitrer, og at det ikke er mulig å restituere det. I stedet for å risikere det, må vi sørge for å okkupere de delene av sykehuset som foretaket forlater, etterhvert som de forlater det. Bare slik er det mulig å sikre sykehuset for fremtiden.

Vedtaket som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Nordmørslista utarbeidet i fellesskap sikrer at sykehuset blir brukt til helsetjenester også i fremtiden. Det sikrer heldøgns drift. Det sikrer offentlig eierskap. Og det sikrer at konsekvensene rundt fødetilbudet blir synliggjort. Det er det vi kan gjøre i denne omgangen. Og om vi gir helseforetaket lillefingeren nå, så skal vi også sørge for å telle fingrene før de rekker å ta hele hånden.