Dette innlegget er en kommentar til kraftargumenter i et meningsinnlegg i Klassekampen, fra Jan Olav Andersen fra EL og IT og forbundssekretær Knut Øygard fra Fellesforbundet.

Naturen har vært Norge til velsignelse. Rike energikilder har lagt grunnlaget for mye av industriutviklinga her i landet. Politikken – eierskap, konsesjonsregimer og fornuftig investering i infrastruktur – har gitt oss nasjonal kontroll og et balansert kraftregime.

Dette regimet er imidlertid under press. Stadig nye og fordyrende utenlandskabler, tilslutning til EUs energimarkedsbyrå Acer, samt en boom av subsidiert, naturraserende og ofte utenlandskeid vindkraft er i sum med på å bryte ned den norske kraftmodellen. Samtidig representerer det en trussel mot norsk kraftforedlende industri.

Dermed står vi midt i en dobbel utfordring:

• forbruket av fossil energi skal ned og erstattes av fornybar kraft innen alt fra industri til transport, anlegg, jordbruk m.m.
• vi må snu en politisk vedtatt dreining bort fra nasjonal planlegging i retning premissene til kraftbransjen og et stadig mer uhemmet (europeisk) kraftmarked.

Nå debatterer partiene programmene sine for neste Stortingsperiode. I SV går debatten særlig varm i kraftpolitikken. I den anledning roper forbundsleder Jan Olav Andersen fra EL og IT og forbundssekretær Knut Øygard fra Fellesforbundet – hhv tidligere og nåværende faglig leder i SV – i Klassekampen ut etter et «skrikende behov for mer kraft», og viser til enkelte framskrivninger om økt kraftbehov på 80 TWh. Tonen er alarmerende. De er ikke fornøyde med partiets kraftpolitikk og hiver seg i bresjen for mer landbasert vindkraft, angivelig til industrielt formål fordi det er billigst. Samtidig kritiseres programkomiteens «nei til økt importkapasitet» av kraft.

Industriaksjonen vil på det sterkeste advare mot å hekte industriens skjebne på nye landbaserte vindturbinanlegg i en bevisst frontkollisjon med naturen. Stadig flere lokalsamfunn opplever at urørt natur, viktige habitater eller beite- og rekreasjonsområder blir rasert og omformet til det ugjenkjennelige.

Industriaksjonen er, som folk flest, opptatt av at industrien skal spille på lag med både natur, klima, folk og dyr. I dette hensynet bør ikke representanter for industriarbeidere gå vindkraftlobbyens ærend i å promotere unødvendige naturødeleggelser.

Vi vet ikke hvilke teknologiske løsninger som vil være tilgjengelige om 10-20 år. Basert på dagens teknologi finnes likevel mange muligheter, hvorav flere er (delvis) utelatt fra 2040-prognosene fra Statnett/NVE:

• Forskermiljøer ved bl.a. SINTEF/NTNU anslår at mulighetene innen energieffektivisering av norsk boligmasse ligger i underkant av 40 TWh.
• Hittil nesten uutnytta biogass kan gi mer enn 10 TWh
• Oppgradering og utvidelse av vannkrafta i kombinasjon med økt nedbør kan gi minst 10 TWh, med enkelte anslag opp mot 30 TWh
• Solenergi vil gi stadig mer kraft også i Norge, 5-10 TWh
• Netto norsk krafteksport, som også kan brukes i Norge, er ca. 15 TWh årlig
• Som Andersen og Øygard selv peker på, har vi allerede snart 10 TWh fra landbasert vind

Til sammen utgjør dette et uutnytta potensial i Norge på over 80 TWh, tallet Øygard og Andersen ukritisk gjengir. Og da har vi ikke engang tatt med mulighetene for fornybar eller utslippsfri kraft på sokkelen. Industriaksjonen mener at en såkalt «elektrifisering» av norsk sokkel (som inngår med 33 TWh i «80 TWh-scenarioet») i stedet for å tappe fastlands-Norge for kraft, må basere seg på ny installert havvind på sokkelen – et stort globalt potensial for norsk leverandørindustri. Omfattende drahjelp fra oljas finansielle muskler i en startfase vil dessuten få kostnadene fra flytende havvind betydelig ned. Slik satsning vil også avdempe det «skrikende behovet for mer kraft» på land.

Landet trenger sårt en mer langsiktig, gjennomtenkt og helhetlig kraftpolitikk. Dette illustreres til de grader av dreiningen i EL og IT-lederens egne standpunkt: Der vi i 2018, med utsikter til «et stort kraftoverskudd», burde bygge NorthConnect-kabelen for å «redusere Europas CO2-utslipp», begrunnes kritikken mot hans eget partis kabel-nei nå i 2020 med at dette er et «nei til mer importkapasitet» satt opp mot et «skrikende behov for mer kraft».

Denne dreiningen illustrerer også hvordan ulike framskrivninger bygger på helt spesifikke forutsetninger, og ikke må tas til inntekt for et snevert handlingsrom. Vi trenger derimot en brei og sammensatt vurdering av hvilken kraft landet trenger, og hvordan vi på mest hensiktsmessig måte fremskaffer denne.

Industriaksjonens utfordring til de politiske partier er derfor å gå inn for en NOU om dette. Denne må inngå i en nasjonal strategi hvor både industriens, naturens og klimaets bærekraft er overordna hensyn. Det ville være på høy tid.

Av: