Det er en sak som i flere tiår har tatt tid, energi og sinne her i Kristiansund. Sykehus selvsagt. Kamp etter kamp er ført. For trygghet for befolkningen. Sammen med gode naboer på ytre  Nordmøre.  

Det har vært utmattende

Ikke før den ene trusselen har blitt bekjempet. Så står den neste i kø. Forslag på forslag har kommet  som ville svekket sykehuset. Noen slag er vunnet. Derfor har vi et velfungerende sykehus i dag. Noen  er tapt. De fleste kampene har vi kjempet kontinuerlig. 

Det har vært nedverdigende

Hvorfor er det hele tiden vært vårt sykehus som blir rammet? Er vi ikke like mye verd som naboene?  Har andre en grunnleggende større rett på trygghet enn oss? Vår fødeavdeling har ofte vært truet.  Også akutten. Den er delvis vunnet. Skader du deg i en trafikkulykke i Langveien så kjøres du til  Molde. Ellers så har vi berget akutt flere ganger. Mange av oss husker at styret i Helse Nordmøre og  Romsdal vedtok å legge ned både føde og akutt i Kristiansund. På det famøse styremøtet på  Vikaneset. Kun tre stemte mot. Hvorfor? Nytt sykehus på Lundavang i Molde måtte finansieres. Dette  forslaget var vedtatt. Heldigvis vedtok minister og regjering å oppheve vedtaket. Det var før ny  styringsform for sykehus var vedtatt. Det var den gangen en regjering som ville bruke makten for å  hindre overgrep mot befolkningen på Nordmøre. Som en følge av at nedlegging av føde og akutt ble  stoppet så ble også nytt sykehus i Molde stoppet. Mange i Molde husker at nytt sykehus i Molde ble  stoppet. Nesten ingen derfra husker at grunnen var at det var en forutsetning å ribbe Kristiansund  for å finansiere nytt i Molde. Fortsatt møter jeg folk som sier at det er dere i Kristiansund som har  skylden for sykehuskrigen. Dere sørget for å stoppe nytt sykehus hos oss. Aldri ellers blir jeg så  provosert som når den setningen kommer. For det tyder på at vi ikke har samme rett på trygghet for  vår befolkning.  

Ingen liker å bli lurt  

Som en konsekvens av lang tids sykehuskamp. Slitne fagfolk. Frustrerte politikere. Og næringsliv som  forstod at en stadig kamp mellom to naboregioner var noe alle tapte på så kom det vedtak om å  bygge nytt fellessykehus mellom byene. Det skulle skje gjennom prosess som objektivt skulle finne ut  hvor sykehuset burde ligge. Prosessen ble gjennomført og det fantes en legimitet både blant  befolkning og ansatte på sykehusene. Politikere spilte inn sine forslag. Ordfører i Kristiansund var med å lansere Gjemnes omtrent samtidig som at Moldes ordfører varslet at enhver plassering  utenfor egen kommune ikke ble akseptert. Samtidig så sa også statssekretær i helsedepartementet  Roger Ingebrigtsen at plasseringen måtte komme nært nok Kristiansund. Uten at hvor det var ble  konkretisert. I sluttspurten for det arbeidet som direktør Astrid Eidsvik foretok så kom det også  lovnader fra ledende politikere i Høyre nasjonalt om at Molde fortsatt skulle ha sykehus. Saken ble  politisert.  

I innspurten smalt bomben. Like før direktør Astrid Eidsvik skulle legge fram sin innstilling trakk hun  seg som direktør. Det kom fram at hun ikke fikk legge fram sin mening om hvor fellessykehuset skulle  ligge. Vi vet nå at hun valgte Storbakken på Frei utenfor Kristiansund. Basert på faglige vurderinger.  Så kom styremøtet i Helse Møre og Romsdal like etter. Et flertall på 5 mot 4 pekte på Hjelset. Den  siste stemmen for Hjelset kom på plass like før avgjørelsen. Den personen var nestleder i styret  lokalpolitikeren Petter Bjørdal fra Ørsta. Som tidlig støttet Storbakken men som kom på plass sent og  støttet Hjelset. Hva som skjedde blir spekulasjoner. Bjørdal mumlet noe om cluster sykehus. Som ingen har hørt noe om i ettertid. Andre er åpen med at de tror at Bjørdal ble lovet fred for sitt  lokalsykehus i Volda hvis han støttet Hjelset. Hva som er riktig blir spekulasjoner. Det vi vet om Petter  Bjørdal er at han aldri igjen var aktiv i Arbeiderpartiet. Uten at noen sparket han ut.  

Norges Gaza 

Tidligere ordfører i Kristiansund Dagfinn Ripnes sammenliknet krigen som brøt ut om sykehus med  konflikten mellom Israelere og palestinere på Gaza. Det ble utløst et raseri mot beslutningen om  Hjelset. Et vedtak ingen på Nordmøre forstod ville komme. Uvennskap og mistillit mellom både  politikere og befolkning på Nordmøre og Romsdal åpenbarte seg. Og det har enda ikke roet seg.  Tvert imot. Den er sementert. Og de fleste forstår at dette ikke er bra hverken for Romsdal eller  Nordmøre. Og flammen blusser opp igjen og opp igjen. Stort sett med sykehus som foranledning. Sist  nå når helseforetaket igjen ønsker å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund.  

Storpolitikk  

Konflikten har beveget seg fra en lokaliseringsdebatt mellom to naboer til å bli storpolitikk. I dag  handler det om sentralisering. Og det handler om styringsmodell. Hvor kritikerne har fått nok av New  Public Management. Økonomi foran pasient. Det er politiske parti spesielt i opposisjonen som står  fremst for å skrote foretaksmodellen. Og det er politiske parti spesielt i opposisjonen som ønsker å  reversere sentralisering i Norge. Enten det gjelder sykehus. Eller det gjelder politireform. Eller  regionreform. Det egentlig alle nå ser er at det er et boblende engasjement i befolkningen. At folk på  Møre. Langt nord. Lillehammer og Innlandet. I Oslo og på Sørlandet har fått nok. En ny politikk  kreves. De politikerne som ikke har ører nok til å få med seg dette vil svi. Det parti som kjemper for  dagens styringsmodell for sykehus vil svi. De parti som vil beholde regionene som i dag vil svi. De  politikerne som fortsatt tror at politireform er en nærpolitireform vil få svi.  

Et endelig brudd 

På Nordmøre har befolkningen alltid samlet stor oppslutning om Arbeiderpartiet. Det kommer av at  befolkningen har stolt på at Arbeiderpartiet har stått på folks side. Historisk. Fattigfolket mot eliten.  Storby mot distriktene. Vi opplevde at både lokale politikere og sentrale politikere lyttet. Forstod. De  viste at de brydde seg. Førte en politikk som var ønsket. Og fikk respekt og stemmer tilbake.  

Nå står dette på spill. Finnes det ikke forståelse politisk i Arbeiderpartiet for det som skjer vil  Kristiansund og Nordmøre bli tapt. For lenge. Et hegemoni på et århundre vil bli brutt. Dette bør  bekymre også politikere i Oslo. Partilederen. Helsepolitisk fraksjonsleder. Og de bør nå ha oppfattet  at bastionene til Arbeiderpartiet står på spill. I flere kommuner. I flere landsdeler. Det kreves politisk  klokskap og politisk mot til å innse at her skal vi lytte. Ikke på helsebyråkrater. Men på folket. Hvis  ikke blir straffen sviende. Og det kommende tapte valg vil også svi.  

Hvor ender sykehussaken?  

Dette er spørsmålet som mange stiller seg. Jeg tror aldri sykehussaken ender. Finner sin løsning. Det  jeg føler meg sikker på er at det saken i dag handler om. Fødeavdelingen vil åpnes igjen. . Det jobbes  godt med rekruttering. Fra stedlig ledelse i Kristiansund. Fra Bunadsgeriljaen. Og fra kommuner.  Samtidig så varsler de fleste partiene som ser ut til å vinne valget at føde og akutt skal bestå i  Kristiansund. At vi skal ha sykehus videre er jo bestemt via SNR Kristiansund. Spørsmålet videre er  mye opp til Arbeiderpartiet. Det kan se ut som om sentral ledelse er i ferd med å male seg inn i et  hjørne når det gjelder styringsmodellen. At de tror det er godt nok å flikke. Mitt entydige råd er å  skrote dagens modell. Ta med de elementene man ønsker videre i ny modell. Som at sykehusene skal  være styrt av staten. Når det gjelder sykehuset i Kristiansund så må det mest skremmende for 

Arbeiderpartiet være om de i forhandlinger med samarbeidspartnere skal bli tvunget til en løsning  som befolkningen ønsker. Ikke får de påvirke beslutning. Og de vil oppleve et stemmeras i negativ  forstand som vi ikke tidligere har sett. Enda verre blir det hvis samarbeidende partier sier at vi  forsøkte. Men fikk ikke gjennomslag. Det vil føre til at det å rekruttere tillitsvalgte og folkevalgte på ytre Nordmøre vil bli umulig lenge. Arbeiderpartiet har manøvrert like dårlig i Nord. Og i bastionene  Hedmark og Oppland. Samt også i Oslo hvor kampen står om fortsatt drift på Ullevål. Kan vi nå se  slutten på Arbeiderpartiet som det ledende i Norge?  

Dette bør Arbeiderpartiet få med seg. Ha like store lytteposter rundt om i landet som man sa  Youngstorget hadde tidligere. Det er et stort ansvar for parti og enkeltpersoner å forvalte det  Arbeiderpartiet som generasjoner tidligere har bygd. Og som det heter på fjellet : det er ingen skam å  snu.  

Sykehusløs – Hjemløs – Partiløs?  

Det er mange her lokalt som nærmest krever at vi som representerer Arbeiderpartiet bør finne oss et  nytt parti. For meg er det et komplekst spørsmål. Jeg er demokratisk sosialist. For et sterkt fellesskap.  For velferdsstaten. For en økonomisk politikk som balanserer mellom statlig styring og et godt  fungerende næringsliv. Jeg skal være ærlig. Andre parti som kanskje står for et klarere syn på  sentralisering har lyter på andre områder som for meg er viktig. Selv opplever jeg å tilhøre en politisk  bevegelse som tidlig brøt med en ødeleggende kommunisme. Jeg tilhører en politisk tradisjon som  bygde et rettferdig velferdssamfunn. Og en politisk tradisjon som var opptatt at alle skal ha like  muligheter. At alle skal føle samme trygghet. Enten det er i arbeidslivet. Rett til utdanning. Og rett til  trygge helsetjenester uavhengig av hvor man bor eller hvor mange penger man har på kontoen. For  meg er sosialdemokratiet den politiske bevegelsen som fortsatt best jobber for disse verdiene. Og  der det tilsynelatende ikke er gjennomslag å få så er det ikke mulig å gi seg. Hadde pionerene i  arbeiderbevegelsen gitt seg ved minste motstand ville vi knapt hatt en velferdsstat. Derfor er jeg ikke  blitt Partiløs eller hjemløs politisk. Av og til tar det bare ekstra tid og ekstra energi for å vinne fram.  Slik er det i livet. Slik er det i politikken.  

Jeg vet at vi er mange rundt om i landet som står på for at vi skal få et bedre samfunn. Vi er mange i  ulike parti. For min del tror jeg på den sosialdemokratiske modellen for å bygge samfunnet. Og vi er  ikke alle sosialdemokrater. Selv om det periodevis er populært å låne sosialdemokratiets meninger  og klær. Da er det enkelt for meg. Sosialdemokratiet er en helhetstenkning. Ikke enkeltsaker.  

Så for min del er valget enkelt. Jeg vil bruke tiden fram mot stortingsvalget for å kjempe for en ny  regjering. Som i størst mulig grad styrer i sosialdemokratiets retning.  

Av: Arne Grødahl  
Medlem av Kristiansund Arbeiderparti