Lørdag 20. februar hadde «Tidens Krav» en artikkel med tittelen «Et sår i Nordmøres historie»?, skrevet av journalist Lisa Botterli Flostrand. Den handlet om «Svanviken arbeidskoloni» på Eide. I en lengre reportasje forsøker journalisten, ved hjelp av fastboende på Eide, å fortelle at det ikke var så ille.

I historisk sammenheng er storsamfunnets systematiske utryddelse av det reisendes folk, taterne, som Svanviken arbeidskoloni var en del av, det mest brutale og kriminelle som noen gang har funnet sted i landets moderne historie. Det sier ikke lite. I moderne tid konkurrerer man med landssvikoppgjøret, lobotomering, ulovlig overvåking av politiske motstandere, for å nevne noe. Ser man historien enda lengre tilbake, greier jeg kun å se at hekseprosessene vil konkurrere med Svanviken arbeidskoloni. Taterbarn, som ble fratatt familiene, ble utsatt for psykisk og fysisk tortur. På noen barnehjem ble de stengt inne i kjellere og måtte drikke sin egen urin, og cirka 500 unge jenter ble tvangssteriliserte. Alt dette er dokumentert av et researcharbeid som jeg gjorde i 1996.

Et sår i Nordmøres og landets historie

Det kan ikke være tvil om at det som foregikk på Svanviken arbeidskoloni, var så horribelt at enhver person, journalist eller avis som er informert, eller som ønsker å bli informert, aldri ville ha stilt spørsmålstegn om Svanviken arbeidskoloni er et sår i Nordmøres og landets historie.

Det står i artikkelen at det var frivillig for taterfamiliene å bo der, men om de nektet, ble de truet med at barna ble tatt i fra dem. Journalisten, som har skrevet artikkelen, forstår sikkert selv at utsagnet om frivillighet er banalt. Det finnes nok av eksempler hvor taterbarn ble hentet fra store familier. Like banalt blir det å lese i artikkelen at «det som ble gjort var uten ondsinn».

Som vi vet: Hekseprosessene, lobotomeringen, tvangssterilisering osv. har vært gjort «i beste mening». Det er like fullt helt tragisk.

Det var vanlig å tvangssterilisere taterne hvis de ikke gjorde som ledelsen ved Svanviken ønsket. Misjonen, den kristne ledelsen ved arbeidskolonien, hadde som mål å utrydde det reisendes folk. Å bo lands landeveien var forbudt.

Den norske stat og den norske kirke har beklaget overfor romanifolket. Tilståelsen om overgrepene står i stortingsmelding 15 fra 2000/2001.

Selv om noen uvitende sjeler på Eide ikke greier å se at overgrepene mot det reisendes folk er det styggeste som har skjedd i norsk moderne historie, burde lokalavisen Tidens Krav forstå at artikkelen i lørdagsutgaven er lite gjennomtenkt. Jeg registrerer at artikkelen også er kommet på nettsiden avisen og der bør den fjernes umiddelbart.

Å prøve å pynte på historien 50 år etter, er en skam

Hadde Tidens Krav laget en kritisk reportasje om Svanviken på 1950- 1960 eller 1970- tallet, ville folket på Eide blitt informert om hva som foregikk. Det gjorde ikke avisen, men at de nå, mer enn 50 år etter at overgrepene skjedde, gjør et forsøk på å pynte på historien, det er en skam. Så sterke ord må man få lov å bruke.

Om redaktøren i avisen, Ole Knut Alnæs, eller beboerne på Eide, ønsker å lese seg opp på temaet, anbefales boka «En landevei mot undergangen», utgitt på Universitetsforlaget 1996. Den er skrevet av Olav Rune Bastrup og undertegnede. Det som står ovenfor og det som er nevnt i TKs artikkel, er en bitte liten del av den psykiske og fysiske terroren som Svanviken arbeidskoloni var en del av.

Av: Aage G. Sivertsen, historiker og forfatter