Jeg hadde en lærer som var nøye med å spørre om vi hadde forstått oppgava, vel vitende om at det er vanskelig å komme frem til riktig svar hvis en ikke forstår hva som skal løses.
For å finne oppgava for kryssing av Romsdalsfjorden, må vi tilbake til hva Samferdselsdepartementet har skrevet som kriteriene for Fergefri E39 generelt, og Ålesund–Molde spesielt.
En Kyststamvei som binder sammen de befolkningstette områdene langs kysten. En vei som bidrar til å utvide bo – og arbeidsmarkedene.
Det pågår en debatt der en nesten skulle tro at det var flere realistiske traseer for kryssing av Romsdalsfjorden fergefritt. Det er det ikke. Spørsmålet er om politikerne skal bevilge 24 mrd kroner for bygging av Møreaksen, eller om fjorden skal krysses med ferger til evig tid.
Det som har blitt løftet frem av en interessegruppe gjennom Romsdalsaksen, har blitt vurdert, utredet og forkastet på alle mulige måter av fagfolkene. Og selv om Facebook og avisene kommentarfelt tilsynelatende kryr av selvutnevnte samferdselseksperter er det en grunn til at vi skal la fagfolkene gjøre slike trasevalg for oss. Så er det politikernes prioriteringer som bestemmer om prosjektet blir realisert. Det skal ikke avgjøres av verken populistiske Facebook-grupper eller temperaturfylte kommentarfelt.
Hvorfor ble Romsdalsaksen vurdert uegnet?
Den listen er lang. Dersom oppgava var å finne en trase som kunne bringe trafikken raskest mulig gjennom fylket, lengst fra der folk bor og jobber, minst mulig lokale ringvirkninger og uten nevneverdig utvidelse av bo- og arbeidsmarked, men egnet for turister, ville den kanskje kommet et hakk lengre i vurderingen. Men selv da ville det vært alvorlige skjær i sjøen som ville gitt negativt resultat. Skjæret heter Veøya. Så vel Møre og Romsdal Fylkeskommune, Riksantikvaren og Fylkesmannen har varslet innsigelser mot en veitrase på eller inntil Veøya.
Så vet jeg det finnes de som tror at slike innsigelser ikke er så mye å ta på vei for. Da kan vi gå tilbake til da ulike traseer ble vurdert fra Digernes og nordover. Et av K3-alternativene var over Svartløken, hovedsakelig i dagen. Her kom EN av disse tre etatene med varsel om innsigelse. Det førte til at Statens Vegvesen la det alternativet dødt. Rett og slett fordi de vet at en slik innsigelse er et kraftig signal om at det ikke er gjennomførbart.
Når alle disse tre etatene varsler innsigelse mot Romsdalsaksen via Veøya, finnes der ikke et snev av realisme i prosjektet. Selv ikke et lukket oppdrettsanlegg fikk lov til å ankre opp et godt stykke unna på sørsida av Veøya, nettopp av hensyn til statusen som et varig vernet kulturlandskap. Å tro at en motorvei noen gang kommer i nærheten der, er helt utopisk.
Det er synd at det fremdeles kjempes for omkamp og splittelse i en sak som det ikke finnes realisme i. Å bære havre til en død hest er dessverre ikke et nytt fenomen i Møre og Romsdal.
I den delen av prosessen der alternativer vurderes og hver har sine favoritter de kjemper for, er det flott med saklige debatter og rykende uenighet. Men når valget er tatt og kampen er over, bør en shake hands og takke for kampen, og stå sammen om den løsning som er valgt.
For å sitere Frank Sve (FrP) sine uttalelser i 2016: «Dere som tror man sentralt nå endrer prioritering av Møreaksen, må tro på Julenissen.» Jeg kan føye til – dere har ikke forstått oppgaven. Møreaksen er svaret på oppgaven.
Av: Jan Rune Haukvik – utflytta romsdaling
