Jeg har forståelse for argumentene for å bli i M&R, men føler vel at de i første rekke er av følelsesmessig art, noe som for øvrig er helt legitimt.

Tilhørighet er viktig og reelt. For min egen del har dette ikke betydd like mye. Jeg kommer jo fra "nordbygda" og storparten av slekta har kommet fra Trøndelag, men uten at akkurat det har så stor betydning.

Som innbyggere i en kommune vi er glade i, så blir vi jo på mange måter som lojale barn, som gjerne vil forsvare våre «foreldre» selv om vi vet at de kanskje ikke er verdens beste foreldre. I dette tilfellet er fylkeskommunen M&R våre foreldre.

I Aure har vi i flere mannsaldre gått rundt å ventet på forskudd på arv, men dessverre har vi en eldre søster i Romsdal og en storforlangende storebror på Sunnmøre, som er bedre til å smiske seg innpå våre foreldre. Så de har fått forskudd på arv flere ganger faktisk, men ikke jeg.

Som minstemann har jeg derimot fått mye kos, og fagre løfter, særlig hver "runddag" hvert 4 år.

De har fristet med så mangt, bare jeg blir boende hjemme! De andre to har jo forlengst fått det som måtte til for å stå på egne ben.

Unntaket kom for ca. 30 år siden når jeg i sterk opposisjon til mine foreldre ble gjengmedlem, og begynte å konspirere imot mine respektive. For enkelhets skyld greide vi da å trikse mine besteforeldre til å utstyre rommet mitt med en hel del inntektsbringende utstyr, slik at jeg i noen år ikke behøvde å bry meg så veldig mye om mine foreldre sto å dundret på døra, og forlangte utstyret utlevert til noen av mine søsken.

Imidlertid fikk opphavet greie på hva som hadde skjedd, og fikk gjengen oppløst. Sjefen for gjengen ble sparket dessverre. I og med at sjefen også var avslørt, fikk mine foreldre greie på hva vi hadde gjort, og gav "oppskriften" til mine søsken. Noe de raskt begynte å bruke sjøl. Alle mine videre forsøk på å stå på egne ben ble dermed blokkerte.

Takk og lov at jeg har to tanter som bor nord for meg!! -Og nå har de til og med flytta sammen. Jaja ikke alle finner seg noen utenfor familien å dele livet med. Slik er det bare.

Men åkkesom, jeg har fått tilbud om å få bo hos dem, så når barnevernet ikke ønsker å gripe inn, og mine besteforeldre later som om de ikke hører, så tror jeg det er den beste løsningen.

Det har gått så lang tid nå, at jeg tviler på om mine foreldre noen gang kommer til å forandre seg. Skal jeg gjette, så tipper jeg at rommet mitt blir leid ut så fort jeg har flyttet ut.