Synne Corells bok «Likvidasjonen» omtales av Terje Eidsvåg i Adressa 02.11.21:
Mange tidligere bøker om holocaust i Norge har naturlig nok konsentrert seg om skjebnedagen 26. oktober 1942, da alle jødiske menn over 15 år skulle arresteres. Corell viser hvordan den økonomiske likvidasjonen startet lenge før. I Trondheim også før lovverket ga grunnlag for det. Boka understreker at om tyskerne satte premissene for terroren mot jødene, så var det lokale myndigheter som satte den i verk.
Beslag av norske jøders radioapparat (fordi jøder skulle være verre ryktespredere enn andre) sommeren 1940 viste at politiet var villige til å aksjonere mot norske borgere på ordre fra tyskerne uten annen begrunnelse enn at de var jøder. Da jødiske hus ble beslaglagt i Trondheim våren 1941 ga Oskar Mendelsohn bekymringsmelding om det til domprost i Nidaros, Arne Fjellbu og fylkesmann Johan Cappelen. De viste ifølge Corell «en utstrakt vilje til å betrakte det som foregikk som isolerte hendelser som tilfeldigvis rammet enkelte jøder».
Høsten 1941 ble jødiske butikker og bedrifter i Trondheim beslaglagt, på ordre fra en ung politifullmektig. Bare et fåtall av de rundt 100 politimennene i byen var medlemmer av Nasjonal Samling. Datidens største bank nord for Dovre, Forretningsbanken assisterte i 1941 ved åpning av familien Mendelsohns bankbokser, slik at de ble fratatt sine verdier. Da fabrikken deres også ble tatt, fortsatte banken som bankforbindelse for virksomheten.
Reidar Landgraff, bestyrer av det såkalte Forvaltningskontoret som inndro jødiske eiendommer i Trondheim, sa etter krigen at han aldri hadde problemer med å få papirer og informasjon fra bankene. Et prominent medlem av byens kontrollnemnd hjalp til med å utrede hvordan livsforsikringspolisene til jødene best kunne utnyttes, mens en av byens bakermestere i januar 1942 overtok villaen til en jødisk familie på Bakkaunet.
Behandlingen av jødene i Midt-Norge framstår i ettertid som et forvarsel om hva som skulle komme. Registreringen og den økonomiske likvidasjonen av jødene skildres av Synne Corell som en skremmende hverdagslig prosess. Den ble utført av folk med helt vanlige trønderske og norske navn og jobber. Det mest skremmende er at den manglende motstanden og oppmerksomheten rundt den økonomiske likvidasjonen av jødene gjorde at det etterpå ble lettere å deportere dem, for så å myrde dem.
Simen Granviken i Adressa omtaler møtet 2.11.21 mellom OED minister Mjøs Persen og advokatene til reindriftsamene på Fosen slik:
– OED er ikke part. Marte Mjøs Persen holder fast på at staten tar bruddene på folkeretten på det største alvor, men nøler likevel ikke med å si at man står overfor en fastlåst juridisk situasjon. I motsetning til samene, er statsråden og departementet opptatt av å understreke at staten egentlig ikke er part i saken.
– Saken i Høyesterett handler om et erstatningssøksmål. Det er en sak mellom vindkraften på den ene siden og samene på den andre siden. I det ligger det at OED ikke er part. Det betyr at det også er slik at partene i denne saken også har en mulighet til å finne løsninger selv, sier Mjøs Persen.»
OED ministerens standpunkt får meg til å assosiere et tenkt svar fra norske myndigheter om plyndringen av jødene:
«Det er et økonomisk anliggende mellom bankene og jødene. Den norske regjering har intet med dette å gjøre.»
Av: Steven Crozier, fastlege og kommunestyre representant for Rødt Frøya.
P.S. Jeg hadde gleden av å ha lektor Oskar Mendelsohn i norsk på Ullern Gymnas 1969-1970.
