I Hurdalsplattformen skriver regjeringa: «For å få tryggheten tilbake, er det avgjørende at politi, ambulansetjeneste, brann- og redningstjeneste og sivilforsvar, er mer til stede og kommer raskere, særlig i distriktene. Økt norsk matproduksjon er en kritisk del av vår beredskap. Forsvaret av nasjonalstaten skal prioriteres.»
Et tiltak for å få grep om dette arbeidet var å sette ned en totalberedskapskommisjon, der det mellom anna står: «God samfunnssikkerhet og beredskap forutsetter samhandling og koordinering mellom beredskapsaktører. Vi må utnytte ressursene best mulig, og vurdere behov på tvers av sektorgrenser og beredskapsområder.»
Nå kom vel behovet og forståelsen for en totalberedskap kasta over oss fra noe uventa hold gjennom det uprovoserte og voldsomme angrepet fra Putin på (foreløpig) Ukraina. Men vi har gjennom mange mindre og mer dagligdagse behov for beredskap sett hvor dårlig vi har organisert oss. Vi har gjort oss avhengige av import for å opprettholde både den landbaserte og sjøbaserte matproduksjonen. Vi har gjort oss enormt avhengige av elektrisk strøm og digitale systemer. Vi har delt samfunnsansvar og samfunnsoppgaver mellom sektorer som ikke samarbeider godt nok, men forvalter hver sin pengesekk og skal forsvare egen bunnlinje på regnskapet.
Ta noen brennaktuelle eksempler fra eget fylke: Helseforetaket har ansvaret for ambulansetjenesten og pasientreiser. Kommunene har ansvaret for brannberedskap og kommunale helse- og omsorgstjenester – og veterinærvakt. Politiet har ansvaret for sitt område. Fylkeskommunen har ansvar for kollektivtilbud. Alle disse «etatene» skal ut på anbud for å skaffe transporttjenester innen sitt område, og innenfor sitt knappe budsjett. Dermed blir dette minimumsløsninger på alle områdene. Det rammer særlig de som bor i distrikta, på øyene og bygdene i indre strøk.
Totalberedskap burde være å gå sammen om å løse slike transportoppgaver. Det vil fungere mye bedre og gi folk større trygghet uansett hva som skjer. Det vil totalt sett bli både billigere og bedre. Faktisk burde det kunne løses uten en kommisjon, men ved at aktørene får lov til eller beskjed om å sette seg sammen og se hvordan de best kan samordne sine behov.
Av: Kristin Sørheim (Sp), leder i samferdselsutvalget I Møre og Romsdal
