Industri- og næringspartiet – INP er utålmodige i forhold til den pågående strømpriskrisen, drivstoffpriskrisen, økte matvareprisene, økte renter ikke minst den handlingslammede regjeringen vi har.

Ikke at de, Ap/Sp-regjeringen, skal ha hele skylden for det uføre landet er ledet ut i. De må dele skylden med forrige regjeringen og et samlet Storting, som sammen tilsynelatende ukritisk har omfavnet ulike avtaler som feks Parisavtalen. Ikke minst stadig nye direktiver fra EU via EØS-avtalen.

Annonse

Med lovnader om nærmest fritt frem for investorer å komme til Norge for å bygge sterkt subsidierte vindkraftverk. En utbygging uten noen krav til utslipp, transparent selskapsstruktur eller krav om å ikke skade naturen unødvendig.

Ikke minst må vi nevne de uheldige avtalene om ta norsk kraft til kraftbørsen og leveranse av kraft via utenlandskablene, med oppkobling til det europeiske kraftmarkedet.

Det har vært ansett som klimafornektende å stille kritiske spørsmål og antagelig derfor har de uteblitt, ingen hatt «guts» i frykt for å bli frosset ut av den politisk korrekte P-gjengen.

De norske utsendingene har i årevis reist verden rundt og lovet lojalitet og «sverget troskap» til FN og høstet stor applaus. De har heiet på Europa i det de legger ned atomkraftverk og kullkraftverk i et uforsvarlig tempo.

Våre utsendinger til kontinentet har latt seg rive med i en nærmest religiøs sinnsstemning, og heiet frem fra et næringsliv som for lengst har sett ufattelig stort inntjenings potensiale. De er lovet et overdimensjonert sugerør og dypdykk i den norske statskassen.

Her har vi altså en religiøs tilnærming, politisk naivitet og et umettelig næringsliv som utgjør en særlig farlig kombinasjon, en Gordisk knute, umulig å få opp.

For å sette det i et perspektiv kan du tenke på Parisavtalen. En avtale som gir verdens nest største økonomi, Kina, lov til å ture frem med bygging av 150-200 kullkraftverk hvert år i 8-10 år. Kullkraftverk som først blir erklært verstingene av FNs klimapanel. Det anses som så viktig at Kina blir med at de får lov å gjøre hva de vil dvs. øke utslippene til 2030. Dette står i grell kontrast til vårt eget land som bruker milliarder på å få ned et utslipp som ikke vil ha noen verdens betydning for klimaet uansett hvordan du regner.

Annonse

I disse dager ser vi at selv gassen vår plutselig blir såkalt grønn, fordi de har bruk for den. Det er altså ikke gassen som er problemet, ikke utslippene den forårsaker, men en økonomisk og politisk betinget vitenskap.

For at Norge skulle bli med måtte de vise til CO2 utslipp de også. For å fabrikkere et utslipp, tar vi bort naturlig CO2 opptak fra naturen som skog og andre grøntarealer. Selv da klarte vi ikke å vise til mer enn 1,39 promille av verdens klimagassutslipp. Noe vi tror provoserte frem et og annet smil på pauserommene under forhandlingene. Parisavtalen har kun en symbolsk verdi for fremtiden vs Norges bidrag, uansett hvor kreativt det regnes. Den vil naturligvis bli avløst av andre avtaler om ikke lenge, slik Kyoto avtalen ble før denne. Den vil selvsagt endres i takt med at de umulige målene ikke nåes. Noe annet blir å betrakte som falitt.

Det har vært politisk korrekt å være utålmodige og ha de mest hårete målene i klassen.

Vi i INP tror ikke det er mulig å få dagens storting til å snu i særlig grad. Det ligger i ryggmargen til politikerne å ikke tape ansikt eller innrømme at de lot seg rive med på en «religiøs grønn bølge eller at de er i ferd med å ofre miljøet i klimaets navn.

Her har grådighet, maktbegjær og ideologi møttes og laget en uløselig Gordisk knute.

Derfor er det ufattelig viktig å ikke stemme på de etablerte partier på Stortinget. Det blir som å gå inn i KrF for å løsrive den kristne/ religiøse formåls paragrafen i vedtektene deres.

Det må stemmes nytt, helt nytt, Industri og Næringspartiet – INP er helt nytt med fokus på fornuft.

Til slutt noen kloke ord fra Dalai Lama da han ble spurt om menneskeheten, og han svarte:

«Mennesket. De ofrer helsen for å tjene penger, og bruker deretter penger for å gjenvinne helsen. Og så er de så engstelig for fremtiden at de ikke nyter øyeblikket. Resultet er at de hverken lever i øyeblikket eller i fremtiden. De lever som om de aldri skal dø, og så dør de, uten virkelig å ha levd.»

Annonse