Personaldirektøren i en stor norsk bedrift var skeptisk til fagforeninger, det var godt kjent. Men nå vår han i kjempehumør, han hadde vært på sommerferie i de italienske alper og storkost seg sammen med familien.
Tilbake på jobben møtte han hovedverneombudet i kaffekroken, det ble litt småprat og hun - verneombudet - ville vite hvordan han hadde hatt det. Og han fortalte, med smil og åpenlys glede.
Også hun smilte da hun spurte: «Hvem er det som har gjort at vi har denne fine ferieordningen da? Hvem har stått på i mange år for at det kunne bli slik?»
Motvillig, men med et selvironisk glimt i øyet, måtte han medgi at fagforeningene kunne tilskrives noe av æren.
Det er lett å glemme at de godene vi har i arbeidslivet er kjempet fram av noen!
De kom ikke av seg selv. Ferie med feriepenger, sykelønn, arbeidsmiljølov, ansatterepresentasjon i styrer, og lønnsforhandlingene ikke minst. Lista er mye lengre enn dette.
Men vi er ikke i mål, fortsatt faller noen utenfor og får ikke det de skal.
All urettferdighet er ikke ryddet bort. Derfor må vi fortsatt arbeide for solidariske løsninger ikke bare her hjemme, men også internasjonalt.
1. mai er dagen som hvert år minner oss på dette.
Derfor er den viktig!
