Norge har i mange år vært en av verdens mest sjenerøse bidragsytere til internasjonal bistand og er i særklasse i OECD i bistandsmidler pr innbygger.
Med hele 58,6 milliarder kroner i bistandsmidler for 2023 alene, tilsvarende 1,09 % av bruttonasjonalinntekten (BNI), står vi i en særstilling internasjonalt. Men hvordan kan vi rettferdiggjøre pengebruken når vi vet at deler av midlene har havnet, og fortsatt kan havne i feil hender?
Riksrevisjonen fremla tirsdag en undersøkelse som viser vesentlige svakheter i Utenriksdepartementet og Norads håndtering av risikoen som kommer med bistand, og det er derfor grunn til å stille et viktig spørsmål: Har Norge egentlig kontroll over hvordan bistanden brukes?
Når penger blir borte
Et av de mest illustrerende eksemplene på hvor galt det kan gå, er prosjektet der norske bistandsmidler skulle gi somaliske pirater en ny start. Saken er grundig belyst av panoramanyheter.no i februar i år. I 2010 initierte nemlig Kirkens Nødhjelp et prosjekt i Somalia med mål om å tilby yrkesutdanning til ungdom, inkludert tidligere pirater. Målet var å gi dem alternativer til kriminalitet gjennom opplæring som elektrikere, snekkere og til og med hudpleiere. Prosjektet ble støttet av norske myndigheter, Rederiforbundet og dets medlemmer.
Men i stedet for suksess ble prosjektet rammet av omfattende og systematisk svindel. Millioner av norske kroner forsvant, og det var ingen klar dokumentasjon på hvor mange som faktisk fullførte utdanningen eller fikk arbeid. Mistanker om at pengene kan ha blitt brukt til å finansiere terrorgrupper som al-Shabaab eller IS gjorde saken enda mer alvorlig, og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte involveres.
Denne saken, som blant annet Sløseriombudsmannen har fremhevet, er et skremmende eksempel på hvordan bistandsmidler kan gå tapt i korrupte systemer. Til tross for gode intensjoner, var prosjektets målsettinger både urealistiske og lite tilpasset den politiske og økonomiske virkeligheten i Somalia, og systemene for oppfølging og kontroll for dårlige.
Svakheter på alle nivåer
Dessverre er dette ikke et isolert tilfelle. Ifølge en artikkel i Nettavisen uttaler Riksrevisjonen at norsk bistand har «svakheter på alle nivåer». Midlene som skal brukes til å styrke institusjoner, bekjempe fattigdom og gi hjelp til de mest sårbare, deles ut uten tilstrekkelig kontroll. Flere mottakerland av Norsk bistand, som Sør-Sudan, Somalia og Syria, figurerer fortsatt på Transparency Internationals liste over verdens mest korrupte stater.
På Norad sine hjemmesider kan vi lese følgende: «I 2019 mottok Norad 119 varsler om mistanke om økonomiske misligheter av bistandsmidler. Det er en økning på 40 prosent fra året før. Dette betyr ikke nødvendigvis at det rent faktisk skjer flere misligheter, men snarere at systemet for å avdekke misligheter er blitt bedre.»
Vel, ifølge Riksrevisjonen er ikke dette godt nok. Det er lett å være enig.
Nulltoleranse mot korrupsjon – en illusjon?
Norske myndigheter har lenge hevdet å føre en nulltoleransepolitikk mot korrupsjon i bistanden.
Som Nettavisens artikkel fremhever viser Riksrevisjonens undersøkelse at slike intensjoner ikke er nok:
- Nær sagt alle saksbehandlere de to siste årene har sett ett eller flere røde flagg.
- Nær halvparten av saksbehandlerne hadde opplevd ett eller flere tilfeller av overprising av varer og tjenester i avtaler de hadde forvaltningsansvar for.
- Halvparten har opplevd mangel på signatur på dokumenter.
- 11 prosent svarte at de ofte eller svært ofte hadde mottatt motstridende eller usammenhengende rapportering fra tilskuddsmottakeren.
Symbolpolitikk versus konsekvenspolitikk
Det finnes et vanskelig moralsk dilemma i dette. Mange av landene som mottar bistand, er blant de fattigste i verden, og humanitære behov er enorme. Å kutte bistanden kan føre til vanskeligere situasjon for mange mennesker. Samtidig kan vi ikke lukke øynene for at penger som skal redde liv, i noen tilfeller havner i hendene på korrupte regimer eller finansierer konflikt.
Strenge kontrollmekanismer og realistiske mål for bistanden er vesentlig for å sikre at de som trenger hjelpen er de som får den. Et politisk mål om å bruke minst 1 prosent av BNP er slik sett et håpløst mål, som kun åpner for finansiering av prosjekter som ikke er tilstrekkelig kvalitetssikrede.
Som et av verdens rikeste land har Norge et ansvar for å bidra til en mer rettferdig verden. Men vi har også et ansvar for å sikre at bistanden vår ikke skaper nye problemer. Det er på tide å erkjenne at gode intensjoner ikke er nok. Vi må kunne kreve at bistand skal hjelpe – ikke skade.
Om det betyr at bistandsmidler bør holdes tilbake frem til kontrollregimene blir gode nok; so be it!
