Da Vårherre skapte geografien på Nordmøre ble grunnlaget lagt for vekst og utvikling i Kristiansund. Årsaken var selvsagt at all transport av personer og varer foregikk sjøverts. For folket på Nordmøre og delvis i Trøndelag, ble Kristiansund det naturlige sentrum for kjøp og salg av varer og tjenester. Dette skulle etter hvert endre seg dramatisk.
Da «dampen» mistet sin betydning utover 1950-tallet og bilsalget ble fritt i 1960, startet endringene. I årene som fulgte ble bilen allemannseie, dårlige veier fikk bedre standard og nye veier kom til. Gradvis oppdaget mange på Nordmøre, som før hadde Kristiansund som eneste regionsenter at det fantes alternativer til «by ved hav».
Hva er så situasjonen i dag som rettferdiggjør overskriften til denne artikkelen? Rindalingene har lenge følt seg som trøndere, og snart blir de det for godt. Surnadalingene har både Orkdal og Trondheim som gode alternativer, og Halsa har i kommunereformen valgt å slå seg sammen med kommuner i Trøndelag. Sterke krefter i gamle Aure kommune ivrer for å gå samme veien.
Og det stopper ikke der. Innbyggerne i Sunndal, Gjemnes og Eide har for mange praktiske formål lenge brukt Molde som regionsenter. Folk gjør ikke dette fordi de vil Kristiansund noe vondt. De gjør det fordi det er praktisk og billig. Helt nødvendige bompenger på Krifast reduserte også tilgjengeligheten til Kristiansund i mange år. En liten omskrivning av Kiwis slagord viser hva jeg mener. «Kjør kjapt trygt og billig». Ingen kan klandre folk for at de gjør nettopp det.
I takt med endret tilhørighet endres også folks preferanser i politisk sammenheng. Også her skjer det en fragmentering på Nordmøre, selv om Orkide jobber hardt for å holde oss samlet. For den som ikke lukker øynene, er det ikke vanskelig å finne eksempler. For Nordmørsbyen er dette en stor utfordring.
I Møre og Romsdal står Ålesund i en helt annen stilling. For sunnmøringene er det Ålesund for alle penga, fordi de vet at det som er godt for Ålesund, er godt for Sunnmøre. Molde er nesten like heldig stilt. Riktignok kan de lekke noe til Ålesund sør for Romsdalsfjorden, men det mer enn kompenseres av de av nordmørskommunene som bruker Molde som sin by.
Gjennom frivillig kommunesammenslåinger blir nå Ålesund en stor by i Norge, og i kraft av sin nye størrelse er allerede ordføreren og Sunnmørsposten i full gang med å kreve nye oppgaver og arbeidsplasser lagt til byen. Også Molde øker sin kjøttvekt betydelig gjennom kommunesammenslåinger og har i tillegg status som administrasjonsby. Vi vet hvilke fordeler det gir. I dette perspektivet må ingen tro at det gagner Nordmøre at våre nabobyer styrker seg vesentlig, mens Kristiansund stagnerer.
Jeg er derfor svært glad for at kommunene Tingvoll, Gjemnes, Averøy og Kristiansund nå gjenopptar samtalene i kommunereformen. Jeg håper inderlig at de skal lykkes. Byens ordfører har hele bystyret i ryggen når han sier at han vil møte våre naboer med raushet, respekt og tillit. Her skal ingen underlegge seg noen som helst, men skape en NY kommune i fellesskap ved å forene kreftene. En ny kommune som rekrutterer godt og gir bedre tjenester, som skaper bo-og etableringslyst og som ikke minst har styrke til å hevde seg i konkurransen om nye private og offentlige arbeidsplasser.
Mitt enkle råd er dette: Legg gamle feil, synder og fordommer på hylla og gå til samtalene med blanke ark. Løft blikket og se noen år frem i tid. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere kommer i mål denne gangen.
Lykke til, godtfolk.
