Annonse
Annonse
Anja Cecilie Solvik i en tidligere aksjon foran Stortinget. Foto: Ken Alvin Jensen
Anja Cecilie Solvik i en tidligere aksjon foran Stortinget. Foto: Ken Alvin Jensen

Etter tre måneder og tre dager i bunad var det godt å ta den av, levere den på rens og ta ferie. Både den og jeg hadde behov for en liten pause.

Ferien gikk til Hellas. Og med bunaden av  fikk jeg tid til å reflektere over alt som har hendt siden jeg tok bunaden på den 1. april.

Kanskje var det mange som ikke likte at jeg brukte bunaden på denne måten? At den er et hellig plagg? Noe den er, men bunaden har vært brukt som politisk antrekk ved flere anledninger. For eksempel ved unionsoppløsningen. Da kledde folk seg i nasjonaldrakten for å vise hvem de var, og at de ønsket å løsrive seg fra Sverige.

Vi viste dette med å ta den på og fotografere oss på strategiske plasser rundt omkring på Nordmøre. Bunaden frem fra skap i april liksom. Men ja, vi mobiliserte alle krefter sammen. Og vi viste alle at når kvinner og menn ikke lenger er redde og kommer sammen, ja da vokser kreativiteten. Her er vi og vi flekser muskler for føden, iført det fineste vi har, ja nettopp bunad.

Etterhvert kom høydepunktene som støler langs bunadsbeltet. De første seks ukene vokste gruppen vår på facebook med 1200 medlemmer i døgnet. Nå har det stått stabilt på 94700 de siste dagene. Nesten 95 tusen medlemmer på fire måneder. Vi har aksjonert, markert, opponert og vi har på denne måten spredt oss til hele landet. Presset på våre politikere har aldri vært større. Bunadsgeriljaen er kommet for å bli og det viser vi med synlig videre engasjement, hovedkontor, hjemmeside og en stiftet forening.  

Rystelsen kom brått og overraskende, som rystelser gjerne gjør. I Athen, på slutten av ferien. Vi hadde vært gjester i bryllup på øya Hydra og vi hadde loffet litt fra øy til øy. Da det skjedde var vi i Athen. Jeg våknet denne fredagen 19. juli med en tanke i hodet; ”I dag kunne fødeavdelingen i Kristiansund vært historie. Lagt ned for alltid.”

Min mann, vår sønn og jeg drar inn til byen for å handle. Vi skal fly hjem dagen etter og Athen er et mekka for shopping. Vel og merke når severdighetene er unnagjort.

Når jordskjelvet inntreffer befinner vi oss inne på et varemagasin. Jeg alene i fjerde etasje.  Min sønn og mann hver for seg et annet sted i bygningen. Før det skjer får jeg en rar følelse, som får meg til å ringe sønnen for å spørre hvor han er.  Han svarer at han vet ikke, kanskje jeg er i tredje sier han.  Vi legger på og jeg begynner å lete etter rulletrappen ned.  Med ett begynner det å riste kraftig, helt til det blir mørkt i hele bygget. Mens det ristet skrek folk, men nå i mørket er det helt stille. Jeg hører bare min egen pust. Og merker at jeg skjerper sansene. Lukter alt, hører alt. En dame tar meg i hånden og sier: ”We have to get out”.  

Å bryte inn i møtene til helseforetaket har skapt bevegelser. Forhåpentligvis til det bedre. Som leder i bunadgsgeriljaen har jeg markert meg også på denne måten. En som beveger.  Vist at vi mener alvor. Vi bøyer ikke av. Vi gir oss ikke. Ofte har jeg drømt at når jeg dunket åra i gulvet foran helseforetakets direktører lagde det en sprekk i gulvet. En bevegelse. Et lite jordskjelv. Noe som fikk folk til å skjerpe sansene.

Vi går sammen rolig mot det grønne lyset. Den fremmede damen og jeg.  Snart kommer de ansatte med lykter og sier.” Do not panic”. ” Come!” sier hun. Endelig ser jeg  rulletrappen og slipper hånden hennes. ”No”, svarer jeg. ”I have to find my boy”. I ettertid er det denne sterke følelsen jeg vil huske. Den har satt seg i kroppen. Et hinsides brutalt vilt morsinstinkt. Hvor alt dreide seg om å finne barnet.

Endelig svarer han. Jeg burde vært mer rolig i telefonen. Ikke rope: ”Ikke legg på!” Men det går bra. Vi finner hverandre utenfor alle tre og den følelsen er verdens beste. Gjenforent. 

Jordskjelv i et fremmed land, tusenvis av redde, ukjente mennesker. Lete i alles ansikt etter dine kjente, finne dem, klemme dem.

Så rister det igjen, etterskjelvet, men det gjør ingenting. Vi er sammen. Hele Athen er like hel, nesten. Ømheten er grenseløs. Kjærligheten sprenger. Vi er ristet på plass.

For vi vet hva som betyr noe når det gjelder, hva som er viktig. Når de nære relasjoner er truet, da våkner kreftene i et menneske.  Vi trenger å føle oss trygge. Vi trenger å vite at vi kan føde nært, at vi kommer frem i tide. At vi kan få hjelp når vi behøver det som aller mest.  Det påvirker hele vårt svangerskap. Det kan kanskje påvirke hele morsrollen. Et helt liv.

Bunadsgeriljaen er naive sier noen. Det er tryggere å føde på de store sykehusene, påstår andre. Der er det mer kompetanse, sier de. Vi vet, både fra forskning og fra brukerne av tilbudet. Det er ikke tryggere å føde ved de store klinikkene. Det er kjente omgivelser, god svangerskapskontroll og korte avstander som gir den beste og tryggeste fødselsopplevelsen.  Fordi å føde er ikke sykdom. Det er jordmødrene som sitter på den viktigste fagkunnskapen når det gjelder å forløse barn. Og skjer forløsningen på en fødeavdeling, så er det kort vei til gynekolog.  Og avstand BØR være en faktor i Theodorsens faktagrunnlag. Derfor kjemper vi for føden i Kristiansund. At den skal bestå også etter høsten 2020. Det er så lenge helseforetaket har lovet utsettelsen. Vi trenger forutsigbarhet. Vi trenger å vite hvor vi skal føde. Ett år er ikke nok.  Vi kler oss ikke i bunad for en kort stund. Jeg dunket ikke åra i gulvet for midlertidighet. Ferien er over. Vi er klare!

Anja Cecilie Solvik
BG

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til post@ksu.no.
For kommentarer vennligst bruk kommentarfeltet under.

Annonse
Annonse

Hva skjer?

Under finner du en oversikt over arrangement i Kristiansund og omegn. Det er gratis å legge til oppføring i kalenderen.

Trykk her for å legge til arrangement

Trykk her for kalender i litt større format og tilknyttede artikler og annonserte arrangementer.

Våre utvalgte