Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre brukeropplevelsen. Besøk vår personvernside for mer detaljer.
Annonse
KSU – Vipps – desktop
Anja Cecilie Solvik
Ytring
05 august 2019 09:27
Del på Facebook
Anja Cecilie Solvik i en tidligere aksjon foran Stortinget. Foto: Ken Alvin Jensen
Anja Cecilie Solvik i en tidligere aksjon foran Stortinget. Foto: Ken Alvin Jensen
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens meninger og holdning.
Denne artikkelen er over 12 måneder gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Etter tre måneder og tre dager i bunad var det godt å ta den av, levere den på rens og ta ferie. Både den og jeg hadde behov for en liten pause.

Ferien gikk til Hellas. Og med bunaden av  fikk jeg tid til å reflektere over alt som har hendt siden jeg tok bunaden på den 1. april.

Kanskje var det mange som ikke likte at jeg brukte bunaden på denne måten? At den er et hellig plagg? Noe den er, men bunaden har vært brukt som politisk antrekk ved flere anledninger. For eksempel ved unionsoppløsningen. Da kledde folk seg i nasjonaldrakten for å vise hvem de var, og at de ønsket å løsrive seg fra Sverige.

Vi viste dette med å ta den på og fotografere oss på strategiske plasser rundt omkring på Nordmøre. Bunaden frem fra skap i april liksom. Men ja, vi mobiliserte alle krefter sammen. Og vi viste alle at når kvinner og menn ikke lenger er redde og kommer sammen, ja da vokser kreativiteten. Her er vi og vi flekser muskler for føden, iført det fineste vi har, ja nettopp bunad.

Etterhvert kom høydepunktene som støler langs bunadsbeltet. De første seks ukene vokste gruppen vår på facebook med 1200 medlemmer i døgnet. Nå har det stått stabilt på 94700 de siste dagene. Nesten 95 tusen medlemmer på fire måneder. Vi har aksjonert, markert, opponert og vi har på denne måten spredt oss til hele landet. Presset på våre politikere har aldri vært større. Bunadsgeriljaen er kommet for å bli og det viser vi med synlig videre engasjement, hovedkontor, hjemmeside og en stiftet forening.  

Rystelsen kom brått og overraskende, som rystelser gjerne gjør. I Athen, på slutten av ferien. Vi hadde vært gjester i bryllup på øya Hydra og vi hadde loffet litt fra øy til øy. Da det skjedde var vi i Athen. Jeg våknet denne fredagen 19. juli med en tanke i hodet; ”I dag kunne fødeavdelingen i Kristiansund vært historie. Lagt ned for alltid.”

Min mann, vår sønn og jeg drar inn til byen for å handle. Vi skal fly hjem dagen etter og Athen er et mekka for shopping. Vel og merke når severdighetene er unnagjort.

Når jordskjelvet inntreffer befinner vi oss inne på et varemagasin. Jeg alene i fjerde etasje.  Min sønn og mann hver for seg et annet sted i bygningen. Før det skjer får jeg en rar følelse, som får meg til å ringe sønnen for å spørre hvor han er.  Han svarer at han vet ikke, kanskje jeg er i tredje sier han.  Vi legger på og jeg begynner å lete etter rulletrappen ned.  Med ett begynner det å riste kraftig, helt til det blir mørkt i hele bygget. Mens det ristet skrek folk, men nå i mørket er det helt stille. Jeg hører bare min egen pust. Og merker at jeg skjerper sansene. Lukter alt, hører alt. En dame tar meg i hånden og sier: ”We have to get out”.  

Å bryte inn i møtene til helseforetaket har skapt bevegelser. Forhåpentligvis til det bedre. Som leder i bunadgsgeriljaen har jeg markert meg også på denne måten. En som beveger.  Vist at vi mener alvor. Vi bøyer ikke av. Vi gir oss ikke. Ofte har jeg drømt at når jeg dunket åra i gulvet foran helseforetakets direktører lagde det en sprekk i gulvet. En bevegelse. Et lite jordskjelv. Noe som fikk folk til å skjerpe sansene.

Vi går sammen rolig mot det grønne lyset. Den fremmede damen og jeg.  Snart kommer de ansatte med lykter og sier.” Do not panic”. ” Come!” sier hun. Endelig ser jeg  rulletrappen og slipper hånden hennes. ”No”, svarer jeg. ”I have to find my boy”. I ettertid er det denne sterke følelsen jeg vil huske. Den har satt seg i kroppen. Et hinsides brutalt vilt morsinstinkt. Hvor alt dreide seg om å finne barnet.

Endelig svarer han. Jeg burde vært mer rolig i telefonen. Ikke rope: ”Ikke legg på!” Men det går bra. Vi finner hverandre utenfor alle tre og den følelsen er verdens beste. Gjenforent. 

Jordskjelv i et fremmed land, tusenvis av redde, ukjente mennesker. Lete i alles ansikt etter dine kjente, finne dem, klemme dem.

Så rister det igjen, etterskjelvet, men det gjør ingenting. Vi er sammen. Hele Athen er like hel, nesten. Ømheten er grenseløs. Kjærligheten sprenger. Vi er ristet på plass.

For vi vet hva som betyr noe når det gjelder, hva som er viktig. Når de nære relasjoner er truet, da våkner kreftene i et menneske.  Vi trenger å føle oss trygge. Vi trenger å vite at vi kan føde nært, at vi kommer frem i tide. At vi kan få hjelp når vi behøver det som aller mest.  Det påvirker hele vårt svangerskap. Det kan kanskje påvirke hele morsrollen. Et helt liv.

Bunadsgeriljaen er naive sier noen. Det er tryggere å føde på de store sykehusene, påstår andre. Der er det mer kompetanse, sier de. Vi vet, både fra forskning og fra brukerne av tilbudet. Det er ikke tryggere å føde ved de store klinikkene. Det er kjente omgivelser, god svangerskapskontroll og korte avstander som gir den beste og tryggeste fødselsopplevelsen.  Fordi å føde er ikke sykdom. Det er jordmødrene som sitter på den viktigste fagkunnskapen når det gjelder å forløse barn. Og skjer forløsningen på en fødeavdeling, så er det kort vei til gynekolog.  Og avstand BØR være en faktor i Theodorsens faktagrunnlag. Derfor kjemper vi for føden i Kristiansund. At den skal bestå også etter høsten 2020. Det er så lenge helseforetaket har lovet utsettelsen. Vi trenger forutsigbarhet. Vi trenger å vite hvor vi skal føde. Ett år er ikke nok.  Vi kler oss ikke i bunad for en kort stund. Jeg dunket ikke åra i gulvet for midlertidighet. Ferien er over. Vi er klare!

Anja Cecilie Solvik
BG

Du må være logget inn for å kommentere.
Debattregler   

Laster kommentar… Kommentaren blir oppdatert etter 00:00.

Bli den første til å kommentere.

Likte du denne artikkelen?

Hjelp oss å utvikle KSU.NO videre og bidra med å opprettholde tjenesten fritt tilgjengelig for alle!

Vipps valgfritt beløp til #614043.

Tusen takk!

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til tips@ksu.no.

Annonse
Annonse
KSU – Vipps – mobil

Innlogging

Siste kommentarer

Geir Ole Sætremyr 1 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Terje SundsbøBompengeperioden er 20 år + 5 år dersom lånet ikkje er betalt etter 20 år. Dei siste 5 åra med ...
Terje Sundsbø 1 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Geir Ole SætremyrBasert på KS2-analysen så er bompengeperioden avsluttet i 2050, og bompengeopplegget er robust.Fortsatt svarer Naturvernforbundet ikke på de spørsmålene jeg ...
Geir Ole Sætremyr 4 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Terje SundsbøMed forventa prisstigning og rentekostnader vil bompengebetalinga for Ørskogfjellet til Vik beløpe seg til 600 millionar, minst. Med ÅDT på ...
Terje Sundsbø 5 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Geir Ole SætremyrDet er ingen som har påstått at E136 Eksportveien skal gå via Vik. Det er ikke det samme som at ...
Geir Ole Sætremyr 13 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Terje Sundsbø0-alternativer er: Forutsetning er at strekninga Vik til Molde blir bygd. Då blir strekninga Ørskogfjellet til Vik korta ned med ...
Terje Sundsbø 16 timer siden Otrøya fergefri baner vei for Tautratunnelen
@Geir Ole SætremyrDet hjalp lite at du nå har tilgang til PC. Du/Naturvernforbundet er fortsatt ute av stand til å svare.
Annonse

Støtt KSU.NO via bank eller Vipps.

Annonse