I Trøndelag er det høyere utdanning i Trondheim, Stjørdal, Meråker, Verdal, Levanger, Steinkjer og Namsos. Og politikerne slår ring om tilbudene. Forsøket på å legge ned studiesteder ved Nord universitet går ikke upåaktet hen. Men i Møre og Romsdal kjemper vi fortsatt om å få på plass et varig og forutsigbart tilbud om høyere utdanning i Kristiansund. Både Volda, Ålesund og Molde har hatt høyere utdanning i årevis, men i Kristiansund kjemper vi fortsatt for å få etablert en varig avdeling av Høgskolen i Molde.

Det er sykehus i Namsos, Levanger, Trondheim, Orkdal og Røros. Og da Sylvi Listhaug nylig kritiserte inntektsfordelingen i Helse Midt ble hun umiddelbart imøtegått av trønderske politikere som ønsker å verne om lokalsykehusene i Trøndelag. En nedbygging av spesialisthelsetjenesten blir ikke akseptert av trønderske politikere. Men i Møre og Romsdal blir det akseptert at Kristiansund skal være uten sykehus, mens Molde, Ålesund og Volda fortsatt skal ha sykehus.

Dette er bare to eksempler på at verden ser annerledes ut i Trøndelag enn i Møre og Romsdal. Bare to eksempler, men på veldig viktige områder. Regiontilhørighet handler ikke om å være en utkant i det ene eller det andre fylket, og det handler i enda mindre grad om å «få almisser» fra resten av fylket. Tvert imot handler det om å være en del av en region hvor det er naturlig at hele regionen blir tilgodesett, og hvor alle står samlet for hele regionen. Å være en del av en region hvor hver dag ikke er en innbyrdes kamp for å overleve. En for alle, alle for en.