Er landbasert vindkraft viktig for den fornybare energiproduksjonen i Europa? Er den viktig i det store klimaregnskapet? Trengs den for å sikre framtidig energiproduksjon i Norge? Svaret er nei på alle disse spørsmålene.
Det var per 1. april i år bygd ut vindkraft i Norge som i et normalår kan svare til en produksjon på åtte terrawatt-timer (Stortingsmelding 28, «Vindkraft på land»). Dette utgjør en ikke ubetydelig andel av landets strømproduksjon på om lag 140 terrawatt-timer (TWh), som ellers er basert på vannkraft. Produksjonen i Norge er større enn forbruket, som årlig ligger på 130 TWh. Om lag ti TWh er derfor netto eksport. Utbyggingen av vindkraften har hovedsakelig skjedd langs kysten, med hovedtyngde på Sør-Vestlandet og Trøndelag. Med to TWh er Åfjord kommune på Fosen i Trøndelag den kommunen i landet med mest vindkraft.
Kronikkforfatter Anders Skonhoft mener landbasert vindkraft ikke er viktig for fornybar energiproduksjon i Europa, den er ikke viktig i det store klimaregnskapet og den trengs heller ikke for å sikre fremtidig energiproduksjon i Norge.Ødelagt verdifull natur og tap av biodiversitet er hovedproblemet med vindkraftutbyggingen i Norge, fordi vindkraft nesten alltid er lokalisert til uberørte områder til fjells og i skog. Utbyggingen gir irreversible effekter. Den uberørte naturen som følger oppsetting av turbiner, av en omfattende veiutbygging og av kablene, er derfor ødelagt for alltid. Fordi turbinene etter hvert er blitt høye, opptil 200 meter, har det visuelle problemet også blitt viktig. Denne type miljøødeleggelse har stått i sentrum på øykommunen Frøya i Trøndelag.
Hovedargumentet fra utbyggerne og interesseorganisasjonene Energi Norge og Norwea er at vindkraft er ren og fornybar energi som er viktig for å redde klimaet. Det anføres to hovedargumenter.
For det første hevdes det at vi trenger mer elektrisk energi i Norge, og at mer vindkraft sikrer dette best. Dette medfører ikke riktighet. Vannkraftforskere ved NTNU (Lia og Killingtveit) har påvist at oppgradering og utbedring av allerede utbygd vannkraft kan sikre en betydelig mengde ny strøm på en langt bedre så vel samfunnsøkonomisk som miljømessig måte.
Det er også blitt påvist fra mange hold at det er et svært stort potensial for energisparing i norsk bygningsmasse. Tiltak på disse to områdene kan betyr flere titalls TWh mer elektrisk energi.
Disse mulighetene for ny energitilgang vil mer enn overoppfylle NVEs (Norges vassdrags- og energidirektorat) prognoser for elektrisitetsbehov i Norge de neste 20–30 årene.
For det andre hevdes det at norsk eksport av vindkraft vil erstatte ikke-fornybar energiproduksjon basert på kull og gass i Europa. Dette er en gammel påstand som ikke medfører riktighet. Grunnen er kvotesystemet for klimagasser i Europa, EU ETS, som Norge er en del av. Dette betyr at det er antall tildelte utslippskvoter som er avgjørende for utslipp fra energiproduksjon og viktige industrisektorer i Norge og EU. Det er ikke slik, som NVE hevder i «Nasjonal ramme for vindkraft», at økt norsk eksport av vindkraft vil erstatte tilsvarende mengde bruk av fossil strøm ellers i Europa, og at kvotene for denne fossilproduksjonen så blir inndratt. Utviklingen av antall kvoter bestemmes på sentralt hold i EU, og det er tiltak her som er avgjørende for reduksjon i klimagassutslipp fra energisektoren og kvotebelagt industriproduksjon.
I denne diskusjonen har det også blitt hevdet at norsk fornybar energi kan fungere som «Europas grønne batteri». Men noe stort batteri er det ikke her snakk om. Mens den årlige norske (netto)eksporten av strøm er ti TWh, er samlet årsforbruk av elektrisitet i EU om lag 3600 TWh. Nå arbeider riktignok blant andre Statkraft og Energi Norge for å øke den norske eksporten, og to nye kraftkabler for strømutvekslinger mellom Norge og Tyskland og Storbritannia er snart klare. Effekten av disse kablene vil utvilsomt bli mer eksport og et ytterligere press i retning mer vindkraft. Men også høyere strømpriser i Norge til ulempe for bedrifter og husholdninger.
Men bak disse påstandene fra interesseorganisasjonene, om nødvendigheten av mer vindkraftproduksjon og om klimagevinster, ligger det andre motiver. Mange av utbyggerne tilknyttet Norwea er store utenlandske konserner, banker og finansspekulanter. For eksempel er det store internasjonale spekulasjonsfondet Black Rock involvert. Og her er det ikke klimaet og miljøet som er i sentrum for interessen, men profitt og høy kapitalavkastning. Black Rock og utbyggerne sammen med grunneierne høster gevinsten ved vindkraften, mens folk flest bærer kostnadene ved tapt natur. Profitten privatiseres mens kostnadene sosialiseres.
Det har også blitt argumentert for mer vindkraft fordi den nå er blitt så billig å bygge ut. I den nylig framlagte Stortingsmelding 28 hevdes det at ny vindkraft med 200 meter høye turbiner vil gi rimeligst ny strøm i Norge. Men det er her snakk om bedriftsøkonomiske kostnader. Fra en samfunnsmessig vurdering er det de samfunnsøkonomiske kostnadene som er av interesse. Og verken kostnader ved tilknytning til nettet eller miljøkostnader er tatt med i kostnadsanslaget i Stortingsmelding 28, kostnader som er betydelig høyere ved vind enn ved utbedring av eksisterende vannkraftproduksjon.
Det er også ofte slik at utbyggerne, som de på Fosen i Trøndelag, har sluppet unna kostnadene ved tilknytning til sentralnettet. En kostnad på flere milliarder kroner, som nå dekkes inn gjennom nettleien til husholdninger og bedrifter. Utbyggerne her, som andre steder, har heller ikke betalt noe for de enorme miljøødeleggelsene.
Vindkraft blir også skatte- og avgiftsmessig behandlet mye mer fordelaktig enn vannkraft. Det skjer på flere måter. For det første er den meningsløse subsidieringen av vindkraft ennå ikke avviklet. Den såkalte sertifikatordningen blir først avviklet ved utgangen av neste år for nye prosjekter. For eksisterende prosjekter vedvarer ordningen stort sett ut levetiden til anleggene (20–25 år). For det andre beskattes vindkraft lengt lempeligere enn vannkraft. Vindkraft belastes ikke med grunnrenteskatt, og i tillegg er avskrivningsordningen mer gunstig.
Et hovedproblem ved vindkraftutbyggingen i Norge har vært konsesjonsbehandlingen og manglende planmessighet. Stortingsmelding 28 har annonsert endringer i konsesjonsbehandlingen. Det er et lite steg i riktig retning. Meldingen sier også at utbyggingen av fornybar kraftproduksjon «skal bygges (ut) etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet». Det samme ble skrevet i den mye omtalte Stortingsmelding 25 fra 2015–2016, «Kraft til endring». Men vindkraftutbyggingen Norge har ikke blitt gjennomført etter noen samlet plan. For alle prosjekter har det kun blitt foretatt summariske konsulentvurderinger av natur- og miljøkostnader, og ingen betaling for miljøkostnader har funnet sted.
Kronikk av: Anders Skonhoft
Første gang publisert i Klassekampen den 8. september 2020.
Om forfatter:
Anders Odd Skonhoft (født 24. mai 1949 i Oslo) er en norsk samfunnsøkonom. Han er professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NTNU.
Han var ferdig utdannet sivilingeniør fra Maskinavdelingen ved NTH (NTH er senere integrert i NTNU) i 1975. Senere utdannet han seg innen økonomi, gjennom doktorgradsprogrammet ved Norges handelshøyskole. Han fikk graden dr. oecon. i 1986, med avhandlingen Technological diffusion and disequilibrium in a Leontief/Sraffa economy.
I 2000 ble han utnevnt til professor i samfunnsøkonomi ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU.
