Vi er mange som ønsker at lerkefuglene skal få beholde sine reirplasser på Haramsfjellet. Kan vi tåle alle ulikhetene og samle oss om forsvaret av naturen?

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) gikk stille i dørene og rakk å dele ut nærmere hundre vindkraftkonsesjoner før det ble rabalder i offentligheten. Å, som jeg skulle ønske at det ble skikkelig rabalder før… Jeg var en av mange som ikke våknet før i 2019. Da bråvåknet jeg, og tok meg selv i å ønske at det hele bare skulle være et nattlig mareritt. Dessverre har jeg etterhvert måttet innse at jeg har våknet opp til et levende mareritt. Flertallet av oss kom seint på banen. Vi har kjempet innbitt i over et år nå. Det har vært noen seiere, men også bitre tap. Folk har blitt påført traumer. Det begynner å tære på kreftene for flere. Det oppstår slitasje, irritasjon, desperasjon og mistillit. Noen blir kanskje litt ufine og begynner å skylde på hverandre. Likevel vet vi vel, innerst inne, at vi gjør klokest i å holde sammen? Kan vi tåle alle ulikhetene oss imellom og samle oss om dette ene, det at vi vil forsvare naturen?

Våren 2019 ble jeg for første gang en aktiv bruker av Facebook. Gjennom diverse naturverngrupper kom jeg i kontakt med Yngve Lund Bråthen, Kari Merete Andersen, Irene Gjellestad og Kjetil Vikeså. Etter initiativ fra Lund Bråthen, arrangerte vi en markering mot naturødeleggende vindindustri foran Stortinget 8. september 2019. Dette var den første nasjonale vindkraftmarkeringen. Riksdekkende media holdt seg borte, men vi oppnådde å samle motstanden mer. Som programansvarlig var jeg i planleggingsfasen så heldig å komme i kontakt med profilerte vindkraftmotstandere over hele landet, som Eivind Salen, Hans Anton Grønskag, Torbjørn Lindseth, Hogne Hongset, Eivind Mauland, Erik Larsen, Ragnhild Alma Vinkenes, Gunvor Slaatto og Harald Kjelstad- ekte naturvernere som jeg beundrer og verdsetter. For at vi sammen skulle få mulighet til å skape en plattform for videre samarbeid, booket jeg et bord på Litteraturhuset 7. september 2019.

Dessverre ble det aldri noe av denne middagen på Litteraturhuset. Avtalen ble nemlig avlyst av et, for meg, helt ukjent menneske, som plutselig dukket opp, ut av det blå. Nå skjedde det mye på én gang. Plutselig ble jeg invitert til å være styremedlem i det som skulle bli Motvind Norges interim-styre. Dokumenter ble signert digitalt i Brønnøysund-registeret. Under en uke etterpå fikk jeg kontrabeskjed. Jeg skulle likevel ikke være med i interim-styret. Mennesket som hadde avlyst middagen på Litteraturhuset, ville ikke ha meg der. Jeg kjenner ikke denne personen, og vet fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk være med og leke. Helt alene var jeg heldigvis ikke. Jeg hadde jo gjengen fra 8. september. I tillegg hadde jeg Jan Helge Vassbø som inviterte meg inn i Motvind SørVests styre. Jeg ble inkludert, og verdsatt. Takk til alle som lot meg bidra!

Utover høsten leste jeg meg opp på Øyfjellet-saken, og ønsket å skrive noe om hvordan vindindustrien ødelegger samiske reinbeiteområder. Ettersom dette ligger utenfor Motvind SørVests domene, tok jeg kontakt med Motvind Norge. Jeg ville gjerne skrive noen kronikker knyttet til brudd på samiske rettigheter, men ble hindret av en person i kulissene, en som ikke sitter i styret, men som likevel har fått bestemme en del. Jeg fikk beskjed om å vente. Jeg fikk også beskjed om at jeg helst ikke skulle skrive om samiske anliggender, ettersom jeg selv ikke er samisk. Nå kan det faktisk godt hende at den ene oldemoren min var samisk, men dette er jo slikt man ikke alltid vet, grunnet norske myndigheters fornorskingspolitikk.

Da Rune Haaland, på et styremøte i Motvind SørVest, foreslo at Motvind SørVest skulle ta ansvar for rettsprosesser som Motvind Norge opprinnelig tok initiativ til, valgte jeg å trekke meg fra Motvind SørVests styre. Både Vardafjell-saken og Øyfjellet-saken viser at det er svært vanskelig å vinne fram rettslig når utbygging allerede er i gang. Det bør derfor være et poeng at man kommer i gang med eventuelle rettslige skritt før utbygging får startet, der det er mulig. Det aller beste er naturligvis hvis man kan klare å stanse naturødeleggende vindkraftprosjekter politisk, slik at man unngår dyre advokatregninger. Etter mitt syn bør det også satses enda mer på folkeopplysning. Kanskje er opplysningsarbeid det aller viktigste?  

Medvind Norge er ifølge vedtektene en naturvernorganisasjon som sier ja til bevaring av Europas siste villmark og nei til rasering av natur. I Medvind Norge står folkeopplysning i høysetet. Organisasjonen arbeider, som Motvind, aktivt mot vindindustri, men bruker litt andre metoder. Da jeg i juli 2020 ble spurt om å sitte i Medvind-styret, hadde jeg nylig vært ansvarlig for kulturarrangementet «Fugleskriket på Haramsfjellet» (5. juli), i samarbeid med Karin Augusta Nogva og Erik Larsen. I forkant av dette tok jeg kontakt med Motvind Norge, for å spørre om Motvind kunne stå som arrangør og ta ansvaret for det økonomiske. Haramsøya ligger utenfor Motvind SørVests domene, og det var derfor ikke naturlig å henvende seg der. Nogva, Larsen og jeg selv arbeidet selvfølgelig gratis og skulle kun dekke egne utgifter, ikke motta honorarer. Jeg fikk aldri noe svar fra Motvind Norge vedrørende «Fugleskriket på Haramsfjellet», og det endte med at jeg måtte bruke mitt eget enkeltpersonsforetak for å få gjennomført arrangementet. Dette var en situasjon jeg ikke ønsket. Hadde jeg kunnet bruke Motvind Norge som plattform, ville jeg ikke sett behovet for å gå inn i Medvind.

Det kan virke som om flere tror at stiftelsen av Medvind kan knyttes opp mot konflikten mellom Motvinds avsatte generalsekretær og det sittende styret. Dette kan jeg avkrefte. Medvind ble stiftet allerede 14. juli 2020, altså flere måneder før det oppstod en åpen konflikt mellom Haaland og Motvind-styret. Medvind fokuserer på sak, og er ikke på noen måte innblandet i nevnte konflikt.

Jeg vil nevne at jeg i 2020 har fått flere anledninger til å skrive tekster på vegne av Motvind Norge. Både Eivind Salen, Torbjørn Lindseth, Kari Merete Andersen, Eivind Mauland, Hans Anton Grønskag og Harald Kjelstad har opptrådt inkluderende. Jeg håper at styret fremover vil ta enda mer kontroll, slik at personer uten formell makt ikke får anledning til å bestemme så mye. Vi medlemmer bør få innsyn i organisasjonens strategier og prioriteringer, slik at vi kan bidra med innspill. Jeg mener også at medlemmene bør få vite hvem som sitter i valgkomitéen til nytt styre. Slik jeg har forstått det, er minst ett av medlemmene betalt av organisasjonen, noe jeg personlig stusser over. Kanskje vi vil få mer ro hvis det utnevnes en valgkomité uten økonomiske bindinger?

Motvind Norge har vokst fort og er nå en organisasjon med nærmere 20 000 medlemmer. Det er forståelig at man ønsker å profesjonalisere driften mest mulig. Alt som kommer fra styret, og fra organisasjonens ansatte, bør selvfølgelig være nøye gjennomtenkt og velformulert. Samtidig bør vi kunne møte annerledeshet med raushet. Hvis vi fokuserer på saken og på det som binder oss sammen, tror jeg vi kan tåle noen politisk ukorrekte krumspring innimellom, på grasrotplan. En ekte folkebevegelse kan ikke være fullstendig striglet. Vi bør være så trygge på våre egne verdier at vi våger å romme landets mest originale, mest vågale og mest lidenskapelige naturvernere i kampen for å bevare Europas siste villmark.

Av: Christina Fjeldavli - se flere innlegg på KSU.NO