I de siste 20–30 årene har det vært satset alt for lite på den norske fagarbeideren.  I løpet av få år har tallet på utenlandske arbeidere i Norge økt fra noen tusen til mer enn 250 000. Nå blir de norske grensene stengt over natten – og da med ett ropes det opp om død og undergang for mange virksomheter som har gjort seg helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Norge stopper uten utenlandske arbeidskraft ropes det kraftfullt.

Vi har bygget ned norsk kompetanse

Den situasjonen som nå har blitt akutt på grunn av koronapandemien, kunne selvsagt vært unngått om man i tide hadde gjennomført tilstrekkelig med kontroller ved grensen og om man hadde fulgt opp at alle som skulle i karantene virkelig ble satt i karantene.  Men de hendelser med smitteutbrudd  vi har hatt, viser at myndighetene ikke har hatt tilstrekkelig kontroll. Hovedansvaret for dette ligger selvsagt hos regjeringen. Men det som nå skjer viser også hvilket uføre vi kommer i når man i så mange år har neglisjert yrkesutdanningen og holdningen til de praktiske fag. Vi har ikke tatt vare på den norske kompetansen.

Alt for mye teori

I en årrekke har politikerne i alt for stor grad satset på å kjøre flest mulige ungdommer gjennom et akademisk studieløp. Det skulle liksom føre til at alle fikk et bedre liv.  Heldigvis har mange sett at dette ensidige kjøret med teoretiske fag har gått alt for langt. Vi har fått alt for mange tapere.

Nå har politikerne innsett at man selvsagt også må satse på praktisk fagopplæring. Men så gjennomsyret som systemet er med akademikere i utdannelses-sektoren, har det vært problemer å få tilstrekkelig entusiasme for dette.  Mange gutter spesielt faller ut i skoleløpet. De blir på mange måter tapere i vårt samfunn. Mange av disse ungdommene blir enten ung uføre eller de havner i ledighetskø. Nå er det 200 000 arbeidsløse mennesker i Norge.  Mange av dem er skjøvet ut av yrkeslivet på grunn av at utlendinger er kommet inn. Mange norske ungdommer har  så langt ikke ikke fått tilgang til yrkeslivet.

Skole på byggeplass

Da jeg jobbet som sjefredaktør i Byggeindustrien, applauderte jeg alle forsøk som ble satt i gang med skole på byggeplass. Dette var noe enkelte entreprenører satset på. Men jeg må bare konstatere at det var ikke den helt store oppslutningen om dette blant ledere i skoleverket. Heller ikke blant politikerne. Men noen bedriftsledere satte i gang med dette tilbudet.

Jeg må ellers berømme alle lederne i byggenæringen som har valgt å satse på ungdommer til jobber både i bygg og anlegg. Mange av disse ungdommene har tatt vare på de muligheter de har fått. De har skaffet seg den kompetanse som trengs for å kjøre de mest avanserte anleggsmaskiner og de har maktet å løse kompliserte jobber ellers. Dette er ungdommer som har blitt stabil og god arbeidskraft. Dette er ungdommer som har bidratt til at de bedriftene som ansatte dem, har oppnådd gode resultater. Hadde ikke disse ungdommen fått sjansen hadde de fortsatt stått i ledighetskø. Ja, de kunne ha havnet på ville veier også. Mange har senere også fått den teoretiske utdanningen som selvsagt er nødvendig. Jeg kjenner flere som har begynt som lærlinger i bygg og anlegg og som senere har tatt de beste eksamener som sivilingeniører.  I dag er dette noen av de mest ettertraktede menneskene vi har i norsk byggenæring – de har praktisk erfaring og de har teorien i orden.

Det å satse på norske ungdommer er viktig for mange bedrifter og virksomheter i alle næringer. For mange bedrifter som er opptatt av innovasjon og utvikling er det selvsagt viktig at man har gode folk i staben.

Tenker kortsiktig

I dag er det dessverre alt for mange ledere som er mer opptatt av de kortsiktige gevinster, enn det å satse på de langsiktige løsningene.

I dag skal alt «shoppes» til lavest mulig pris. Men jeg er ikke sikker på om det er det beste. For det norske samfunnet er dette selvsagt ikke noen god løsning.

Vi vet at det er mye arbeidskriminalitet i landet vårt.  Mange kjeltringer har utnyttet det åpne samfunnet vårt.  De har blitt rike på svart arbeid. De er blitt rike på å utnytte sårbar arbeidskraft som kommer fra andre land.  Men det som er billig kan bli dyrt i lengden.

Selvsagt er det utrolig at  mye tradisjonell virksomhet i Norge er så avhengig av utenlandsk arbeidskraft at alt stopper opp når grensene stenges.

Stoppes Lofotfisket?

I Nord-Norge ropes det nå om at Lofotfisket kanskje må stoppes. Mottaksanleggene har ikke folk som kan ta i mot fisken.  I Norge har vi tatt i mot og bearbeidet fisk i hundrevis av år. Men i  løpet av få år er all kompetanse  plutselig borte.  Er nordmenn blitt så blaserte at de ikke kan ta arbeid i fiskeindustrien? 

Vietnamesere i landbruket

I landbruket hentes folk helt fra Vietnam og en rekke andre land for å være med i sesongene. Er det slik at nordmenn ikke lenger kan bidra til den produksjonen vi har i landbruket?

Er det virkelig slik at arbeidsføre folk heller vil gå arbeidsledige enn å kunne enn å ta en jobb der det finnes en jobb? Er det slutt på at nordmenn er mobile?

Er det vilje til å satse på norsk kompetanse?

I mange yrker har man ellers bygget opp høye murer rundt sin egen utdanning.  Noen vil ikke slippe for mange inn.  Og i  mange yrker har myndighetene helt bevisst unnlatt å utdanne nok fagfolk. Ikke minst ser vi det i helsesektoren.

Mye synes å være en villet politikk. Men dette har vært en feil politikk. Nå synes i alle fall noen politikere å innse dette. Nå er de opptatt av at vi må styrke fagutdanningen. Vi må sikre at vi hele tiden har tilstrekkelig og riktig kompetanse.

Når grensene nå stenges ser vi hvor ille det kan bli.