Klassekampen hadde onsdag 28. april en dobbeltside med tittelen «Superlobby vil forme Norge». I oppslaget sto NHO-leder Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik fram med brede smil og nyvunnet enighet i det som artikkelen korrekt nok omtalte som «betente energikonflikter». Gjennom flere nye artikler har så Klassekampen vist at enigheten på toppen var akkurat det, enighet på toppen!

I alle fall på LO-siden. Lederne i industriforbundene Fellesforbundet og Industri Energi hadde ikke involvert sine organisasjoner i prosessen fram mot «enigheten». Leder i Fellesforbundet, Jørn Eggum, har da også i dagens Klassekampen tatt klar selvkritikk for hvordan prosessen har vært kjørt. Om det også er uenighet på NHO-siden, har så langt ikke vært omtalt.

Den «betente» energikonflikten er ikke ny, og aktørene kan plasseres i to grupper: De som produserer strøm i Norge, og de som bruker strømmen. De som produserer vil selvsagt ha en politikk som driver prisene på strøm så høyt som mulig. De som bruker strømmen har like naturlig et ønske om at strømprisene skal holdes lave.

Både NHO og LO har sterke grupperinger på begge sidene i konflikten, og frontene har vært steile. Når NHO-lederen og LO-lederen 28.4. sto fram sammen i tilsynelatende full enighet, måtte noe ha skjedd. Var det funnet fram til en «løsning» som tjener begge interessene(?), noe som i tilfelle ville være i nærheten av et bibelsk under. Alternativet var at en av «partene» i konflikten hadde tapt. Dessverre kan det se ut til at det siste er tilfellet.

Den norske vannkraften er grunnlaget for prosessindustrien vår, og en laaaang rekke bedrifter er fortsatt hjørnesteinsbedrifter i industrisamfunn langs kysten. Basisen har i over hundre år vært god tilgang på rimelig strøm.

Kraftbransjen som produserer strømmen har imidlertid i tre tiår, siden energiloven kom i 1990, drevet en systematisk kamp for å få strømprisene i Norge opp. Hovedstrategien var lenge å få vårt strømmarked så tett knyttet til kontinentet som mulig, gjennom stadig flere utenlandskabler. Målet har vært at utlandets høyere strømpriser skal «smitte» over til vårt land. Det har også i stor grad skjedd til nå. Blant annet ved at fossil CO₂-avgift på kontinentet smitter over til oss via kablene. Dermed må vi betale CO₂-avgift til kraftselskapene på vår CO₂-frie vannkraft.

Nå har Energi Norge (NHOs bransjeforening for kraftselskapene) også alliert seg med oljebransjen, og sammen vil de ha mer elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. Det er en svært effektiv metode for å få strømprisene videre opp. Det vil selvsagt få negative konsekvenser for industri på land, og for mulig ny industri. Dette er så åpenbart at en profilert kraftdirektør som Ståle Gjersvold i Trønderenergi har gått offentlig ut og advart mot videre elektrifisering med strøm fra land. Det samme har NVE-sjefen Kjetil Lund gjort. Så langt for døve ører i toppen av NHO og LO.

Kraftbransjens motiv er enkelt å forstå. Men nå har også oljeselskapene fått et logisk økonomisk motiv for mer elektrifisering, noe de tidligere har vært klart imot. Dette fordi politikerne har annonsert en voldsom økningen av CO₂-avgiften. Sammen med EUs stigende priser for CO₂-kvoter, blir det nå lønnsomt for oljeselskapene med mer elektrifisering, selv om strømprisen stiger. Så nå omtaler for eksempel Equinors «bærekraftdirektør» videre elektrifisering som et klimatiltak.

Og videre elektrifisering av sokkelen med strøm fra land vil selvsagt få de norske CO₂-utslippene ned. Den globale klimaeffekten blir imidlertid negativ. Dette fordi strømmen må hentes fra den strømmen vi i dag eksporterer, og som hevdes å bidra til å redusere marginalkraften på kontinentet, som er kullkraft. Når denne strømmen «flyttes» til sokkelen for å slå ut gasskraft, skjønner de fleste som kan legge sammen 2 pluss 2, at effekten for klimaet blir negativ. St Peter har ikke noe eget CO₂-telleverk for Norge.

Full elektrifisering av sokkelen med strøm fra land vil kreve et sted mellom 50 og 100 milliarder kroner. På grunn av skatteregimet på sokkelen går det aller meste av denne regningen til norske husstander!

Hvem er det så som vil få den største svarteperen i dette spillet, i tillegg til klimaet, hvis NHO-lederen og LO-lederen får gjennomslag for sin store plan? Svaret er enkelt: Prosessindustrien. I denne industrien er opp til 40 % av kostnadene kjøp av energi. Stiger strømprisen med 10 øre, er bunnlinjen borte i denne industrien. Det kan pent sagt synes overraskende at NHOs Norsk Industri, som organiserer prosessindustribedriftene, tilsynelatende er med på dette på arbeidsgiversiden. Like overraskende at LO-forbundet Industri Energi, som også er med i arbeidet, og som organiserer arbeidstakerne i prosessindustrien, ikke setter foten kontant ned.

Men de stoler kanskje på den løsningen NHO-sjefen og LO-sjefen kommer med i Klassekampens første oppslag i saken: Mer vindkraft på land! Almlid uttalte da dette til Klassekampen: «Vindkraft på land må fortsatt være et av verktøyene vi kan ta i bruk fram mot 2050.» Almlid og Følsvik viste i denne sammenhengen til den ferske rapporten «Prosess21», der det hevdes at vi trenger 56 TWh ekstra kraft innen 2050, og at minst halvparten av dette bør komme fra vindkraft. På land vil det i tilfelle bety omtrent 4000 nye vindturbiner, i tillegg til de vel 1100 turbinene som har skapt et folkeopprør vi knapt har sett tidligere i Norge. De som foreslår dette skal få ros for å vise mot, men de kan nok få erfare at den folkebevegelsen de utfordrer har større stayerevne enn bompengeopprøret! 

Almlid og Følsvik har uansett gitt et solid bidrag til å sikre at både mer elektrifisering av sokkelen og mer vindkraft på land blir aktuelle saker i den kommende valgkampen. Det er bra.

Av Hogne Hongset, styremedlem i Industriaksjonen og medlem av Motvind Norge