Endelig! Mine barnebarn har forbarmet seg over meg og spleiset på et viltkamera. Det har jeg ønsket meg i årevis. Nå er det montert, og hver morgen, sammen med kaffekoppen, sjekker jeg om det har kommet inn bilde av en gullsjakal, canis aureus. Det er den store drømmen!

En betydelig hovedstadsavis, tilsynelatende den mest etterrettelig på viktig aktualitetsstoff, skriver 17. mars 2021, om gullsjakalen!

Det ulvelignende rovpattedyret Carnivora i familien Canidae, som er utbredt over store deler av Sørøst-Europa, Midtøsten, Sentral- og Sørøst Asia, ble nå i februar filmet i Finnmark. Så hvorfor ikke her?

Ute ved kysten på nordvestlandet? Coviden hadde heller ikke vært observert her tidligere. Også den kom fra fjerne strøk. 

Verden har krympet, klodens varer og vesener vrimler i alle retninger fra nord til sør, fra øst til vest. Fordeler og ulemper med det. En av fordelene kan være at jeg på kameraet mitt får fanget inn en  gullsjakal. Urealistisk?

Sånn er det blitt. Alle reiser er avlyst, en sparsom rest av møtevirksomhet utføres digitalt, ingen kommer på besøk eller ber om besøk. Livet tar nye retninger, dagene fylles med annet innhold, tilværelsen får nytt perspektiv. 

En ny dag åpenbarer seg med nysne over jorder og stier. Da rusler jeg ut og leser som i en åpen bok. Klover, små og større etter hjort og rådyr er ikke spennende, de er over alt, husdyrene våre, som graver opp alle flater for å finne noe spiselig under sneen. De roter fælt!

Skrift i sneen etter rev og naboens katt er lett gjenkjennelige. Artig å se hvor de bruker nattetimene. Hva leter de egentlig etter? Mest morsomt er otersporene, lange sklier ned mot sjøen. Der jumper de uti og svømmer over til andre siden. 

Men så er det de sporene jeg slett ikke kan kjenne igjen. Jeg sjekker i mine dyresporbøker og på nett, men fatter ikke. Det er da jeg tenker at det kan være en gullsjakal!

Mens jeg forbereder meg på jubelen ved å kunne konstatere at den har vært her, tar kameraet bilde av en grevling, ikke spennende, men så: en mår! Den har ingen av oss her på øya observert tidligere. Det krysses av som en seier.

Det har gått ett år nå. Såpass tid tar det for noen å venne seg til en annerledes hverdag enten det er i by eller ute ved fjord og fjell. Hvor lang tid vil det ta å venne seg til stress, mas og masse folk igjen? Og vil vi det? Alle venter på bedre tider.

Å håpe på virusfrie dager eller på troverdige, lovlydige politikere, det har jeg gitt opp. Mer realistisk da å vente på en gullsjakal!

Av: Bibbi Bøhn, Aure