Norges viktigste fornybare og langsiktige ressurs er vannkraften, som gir oss ren fornybar energi når vi selv velger det, i motsetning til vind- og solenergi, som krever en kombinasjon av stor over- og lagringskapasitet for å levere samme stabilitet. Vannkraften står for drøye 130 TWH av vår totale produksjon på 150 TWH.

Denne kraften har vært kjernen i norsk industriell verdiskaping utenfor næringsmiddelsektoren og da særlig i prosessindustrien. I tillegg er jo dette strømforsyningen til resten av samfunnet - husholdninger, offentlige sektor og øvrig næringsliv.

Nå står kampen om kraften igjen og det er mange som vil ha. Normalt skulle dette føre til økt fokus hva som er rett prioritering og hva som gir mest igjen i form av arbeidsplasser og verdiskaping i Norge. Og tidligere i vår historie ble dette formulert slik av Hydrosjef Axel Aubert i boken Den elektrokjemiske industri i Norge og dens fremtidsutsikter (1930): ««Selvfølgelig bør vi gjøre alt for å utbygge vår kraft og for å eksportere den, men vel å merke ikke som rå kraft. Det er i form av varer vi skal eksportere vår fossekraft.»

Nå derimot ser dette ut til å havne bak i køen av ulike formål. Det er bare 0-20 TWh i overskudd av norsk kraft årlig, dvs vi kan ikke regne med noe overskudd hvert år, i 2019 var det null. Norge har eksportert drøye 10 TWH i snitt de siste ti årene, med rekordeksport på 21 TWH i 2020, og utenandskablene har allerede i dag potensiale til å utveksle over 60 Twh, før Northconnect kabelen evt strekkes til Skottland.

Det er med andre ord slik at vi har et begrenset overskudd i dag som eksporteres. Og vi har store nasjonale behov som må løses. Det går allerede ca 10 TWh strøm fra land til sokkelen. Det er sterkt ønske om videre elektrifisering av sokkelen med strøm fra land, med behov opp mot nye 12 TWH. I tillegg skal transporten elektrifiseres med nye 10 TWH og prosessindustrien skal videreutvikles med kanskje 10 TWH fram mot 2040. Og gode industriprosjekter på land står i kø, ikke minst knyttet til batteriproduksjon og nye framdrift på skip med ammoniakk og i uvisst omfang - hydrogen. Hydrogen er langt mer energikrevende enn ammoniakk, og mer risikofylt da det krever systemer som tåler 500 bars trykk. I tillegg ønskes det  datasentere av en rekke aktører. Dette gir ingen industriell gevinst og  datasentere bør neppe prioriteres. 

Uansett vil det trenges nye 30-40 nye TWH  til elektrifisering av samfunn og transport, utvikling av dagens industri og bygging av ny. I tillegg kommer da ammoniakk og hydrogen på fastlandet. Da er det nærliggende å utnytte eksisterende vannkraft gjennom renoveringer og nye mer skånsomme utbygginger (20 TWH), energieffektivisering (minst 10 Twh, over tid mer) og gå fra nettoeksport til utveksling med minimal årlig nettoeksport (5-10 TWH). Da vil dette kunne gi fastlandet god tilgang på kraft og vi får en reell omstilling av økonomi. Elektrifisering fra land eller eksport vil det da bli liten plass til.

Nylig ble det lagt fram en Stortingsmelding «Energi til arbeid» som systematisk unngår prioritering og sier ja til alt, uten regnestykker på de avveininger som må gjøres. Det synes ikke å være vilje til å prioritere hvordan det begrensete norske kraftoverskuddet skal brukes. Da vil vi i praksis la betalingsevnen være det som styrer kraftfordelingen. Og med en sokkel med stor betalingsevne og høye strømpriser på kontinentet vil kabler fra Fastlands-Norge kunne kjøpe seg stadig større andeler, på bekostning av gammel og ny industri på land som krever langsiktige kontrakter til konkurransedyktige priser.

Løsningen kan være å bruke de nødvendige deler av de 50 milliarder elektrifiseringen fra land er kostnadsregnet til, for å utvikle norske havvind-næring. Da kunne vi utviklet en stor norsk eksportnæring fra maritim vindproduksjon, samtidig som sokkelen elektrifiserer sokkelen (men det går allerede 10 TWH fra land til hav i dag, poenget er å ikke øke dette), mens Fastlands-Norges kraft går til Fastlands-Norges forbruk og industriutvikling, samtidig som det blir enklere å holde kraftprisene nede for folk og næringsdrivende flest. Det kan ikke minst svare seg nå som vi også synes å gå mot en periode med økte råvarepriser som kan styrke vår langsiktige industrielle strategi.

Det må ligge noen faste prioriteringer og prinsipper i bunn skal kraften tjene det norske folk og gi størst mulig grunnlag for videreforedling. Da kan vi ikke si ja til alt, men må ha en strategi der fastlandskraft brukes til industri og samfunn, mens maritim kraft brukes til sokkel og eksport. Slik styrker vi eksportsatsing på land og hav og sikrer sterkt nødvendig norsk omstilling.

Av: Christian Anton Smedshaug, AgriAnalyse 

En litt kortere versjon av kronikken har  tidligere vært publisert i Klassekampen.