“You can do what is right or what is easy”, sa trollmannen til Harry Potter. Miljøpolitikken er blitt «easy» - og det er ille.
Nå har den omfattende debatten om vindkraft, striden rundt Melkøya, og motstanden mot kjernekraft blitt tydelig i ulike organisasjoner som NHO, LO, Bellona, Naturvernforbundet, Zero, Greenpeace og WWF. I tillegg har NHO-sjefen etterlyst et grønt hurtigtog som ikke kan gå fort nok. Samtidig har Borten Moe påpekt at regjeringen kommer med løgnaktige påstander om 50 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030, både når det gjelder løsninger og tidsfrist.
Jonas Støre støtter vindturbiner i Norge, mens John Kerry vil ha kjernekraft i Norge. Regjeringen har også sagt at «vi vet ikke hva det grønne skiftet koster – men vi har ikke lov til å la være». Vi har en oppskrift på ‘bullshit’.
De fleste "vanlige folk" opplever at "sannhet" rundt bærekraft har blitt mer et spørsmål om retorikk, formidling og hvem som sier hva enn fakta. "Bærekraft" er blitt et bortimot tomt begrep for mange, selv om dets motsetning "sviktende framtid" indikerer at noe substans gjenstår. Men, man strides operasjonelt om vind, sol, hydrogen, karbonfangst og hydrogen, samt tiltak om naturen som en mulig redning. "Oljefondet" har også illustrert dette da de fremla sin vurdering i januar om "bærekraftig finans". Begrepet ESG (Environmental, Social and Governance) har blitt en slagmark. Oljefondet sier de er i villrede og Dagens Næringsliv (DN) skriver om en «total utvanning av ESG begrepet». Trym Riksensier i DN28 at av i alt 10 000 selskaper skandinaviske pensjonsfond kan velge mellom er det kun 2 selskaper alle er enige om.
Kanskje vi kan begynne med å se på tristessen i det norske «grønne» aksjemarkedet, hvor investeringer i sol, vind, hydrogen og karbonfangst i sum har vært et massivt tapsprosjekt for den vanlige investor. Denne sektoren utgjør omtrent 10 prosent av det norske aksjemarkedet, med rundt 60 selskaper. Til tross for betydelige subsidier har disse selskapene opplevd prisfall på minst 40 prosent på Oslo Børs de siste tre årene. Videre har mer enn en tredel av de norske "grønne" selskapene notert etter 2018 på Oslo Børs gått konkurs.
Det som har skjedd er at "klimaeliten» og andre «bedrevitere» har fremmet storslagne «grønne» prosjekter som i konsekvens ikke er grønne. Regjeringens «Langskip» prosjekt av 2022 for å fjerne CO2 er nok et illustrerende framstøt som ser ut til å gå skeis. Illustrerende nok er «Langskip» i sin beskrivelse beskrevet som en seiling på det åpne hav, og for oss ser det ut som om skipet seiler inn i tåkeheimen. «Langskip», er Norges største satsing for karbonfangst til 28 milliarder kroner der staten betaler 18 av i alt 28 milliarder i subsidier, kalt «risikoavlastning». Initiativene har den fellesnevneren at de kan sammenlignes med «antigravitasjonsmaskiner», «perpetuum mobile» og andre innretninger som er umulige innen fysikkens lover.
I Amerikansk grunnlov i forrige århundre ble det forbudt å markedsføre slike løsninger, og med god grunn. Det mangler sammenheng mellom slagord, teknologi, energiforståelse og konsekvenser. Virkeligheten er i ferd med å punktere den grønne ballongen. Nåla på det grønne kompasset trenger en reorientering på omtrent 180 grader.
Karbonfangst viser galskapen
Karbonfangst, eller CCS (Carbon Capture and Storage) ved anleggene til Norcem og Klemetsrud som en del av «Langskip prosjektet», viser hvor dysfunksjonell politikken har blitt. CCS er ikke bare én spesifikk teknologi, men en kompleks prosess bestående av flere teknologiske trinn. På Klemetsrud i Oslo, med sine årlige utslipp på omtrent 400.000 tonn CO2, må en først fange CO2 fra røykgassen med giftige aminforbindelser, kjøle den ned til omtrent minus femti grader, frakte den med tankbil til brygga, laste den opp i en båt, transportere den til Øygarden på Vestlandet og deretter pumpe den ned 2600 meter under havbunn i Nordsjøen, med kraft som mangler eller er svært dyr.
Selv om CO2-fangst har visse relevanser innenfor sektorer som sement- og stålproduksjon, er energiforbruket for stort, og det er hovedproblemet. Det blir karbonkannibalisme. Man bruker for mye energi for å løse et problem hvor flere ledd i årsak og «løsning» gir utslipp på en eller annen måte. Ingen teknologi eller industriell tilnærming har klart å bevise at karbonfangst i stor skala har en betydelig effekt, bortsett fra ved direkte fangst og reinjeksjon av CO2 i oljebrønner for å øke uttaket av gjenværende olje og gass. Det er verdt å huske at «Månelandingen» på Mongstad også feilet. Teknologien innehar fremdeles de samme problemene, selv om en introduserer hydrogen, petroleumsgass (LNG) og andre forbedringer.
Data viser at CCS i snitt vil føre til at ett tonn CO2, tilsvarende utslipp fra forbrenning av omtrent tre oljefat vil kreve energi tilsvarende omtrent to oljefat. I beste fall, rent finansielt, trengs store subsidier. I sum, for å løse problemet ved Klemetsrud sies det internt i Energidepartementet at karbonkvoteprisen må over 8 gangeren til ca 560 euro pr. tonn for at løsningen blir økonomisk lønnsom. Hele greia er ønsketenkning når man tenker seg om og spør hva en slik subsidiering faktisk koster miljømessig i form av ressurser ellers i samfunnet. Vi er farlig nær å bryte den tidligere nevnte paragrafen fra den amerikanske grunnloven.
COP’ene kommer
Rio 92 var en viktig konferanse som ble arrangert av FN i Rio de Janeiro i 1992. Dette var etter lange forhandlinger og ble avsluttet med Agenda 21 og FNs klimakonvensjon. Den globale konferansen ble arrangerte for å diskutere og fremme miljø og utvikling. Norge var i tet for denne konferansen med Gro Harlem Brundtlands «Our Common Future» rapport i 1987.
Efter Rio 92 ble det optimisme omkring grønne løsninger som vind, sol og hydrogen. Men nå, etter mer enn 30 globale konferanser om klima, viser diskusjonene i EU og EUs Green Deal at dagens politikk er i skikkelig trøbbel. Løsningene krever for mye energi og materialer med ditto gruvedrift og ødeleggelse av natur.
Karbonfangst på naturlig vis
Ingen fanger karbon bedre enn naturen. I norsk natur, vil tilveksten på ca 30 millioner tonn skog i året fange omtrent 45 millioner tonn CO2. Nesten hele det norske årlige CO2 utslippet definert innenfor Scope 1 (direkte utslipp). Vi tar med i regnstykket at ett tonn treverk er 50 prosent vann. Vi tar ikke med avvirkning som gjør at regnestykket i praksis blir mindre gunstig, men som politisk sett kan forandres dersom en vil, ut ifra ønsket om at skog og natur skal fange mer CO2. Lykkeligvis har også praktisk karbonfangst fått en plattform; vi har forpliktet oss til natur og skogvern for 30 prosent av Norges areal gjennom internasjonale avtaler, som i Montreal avtalen om natur i 2022.
I Japan har en til sammenligning tatt in karbonfangst fra sjøalger til fravær av sine CO2 utslipp. Flere europeiske land tar skogens opptak av CO2 inn i sitt klimaregnskap. Landbruket kan også innregnes i Norge. Kunstgjødselbruk, avrenning og fordampning av lystgass (N2O), samt jorderosjon kan forbedres. Jorda kan fange mye CO2.
Fra COP til CAP
COP’ene har resultert i en rekke krav om maksimalutslipp (CAP), og vi applauderer Norges tilslutning til naturavtalen i Montreal i 2022, ambisiøse klimamål om 55 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 (selv om vi ikke kommer i mål), tilslutningen til EU-taksonomien for bærekraft som et premiss for EUs Green Deal og moralen om at vi alle må forholde oss realpolitisk til de vanskelige valgene.
Klimamålene er derfor greie retoriske virkemidler, men svært urealistiske i praksis. Situasjonen blir ikke enklere av at vi må øke energiproduksjon med 40 TWh med havvind, oppgradere vannkraften, få mer solkraft og oppnå storstilt energisparing. Vi skal altså subsidiere bygging av vindkraft på land og omtrent 2000 vindturbiner på Nordsjø II eller et område tilsvarende Vestfold. Statkraft har uttalt at de ikke er interessert i å investere i Nordsjø II.
Samtidig vet vi at gass er den viktigste balansekraften til vindkraft i 26 OECD land, men på grunn av gassmangel satser flere land nå på kullkraft, som øker utslippene ytterligere. I Tyskland river RWE vindkraft for å hente fram kullet under. Det kan man selvsagt skylde på Putin for, men er det noen som ærlig talt tror at å satse på kraftteknologier der Kina besitter opptil 95%avkritiskedeleravforsyningskjedenvilblienklereåstyreovertid?
Statkraft snakker om å bruke vannkraft i Norge som balansekraft. Kraftige innsigelser, ikke minst fra NRKs dekning av tematikken, har kommet fra mange aktører som viser til at store variasjoner i vannføringen i vassdrag ødelegger natur og biologisk mangfold fordi man skal «balansere» vindkraft medvannkraft. Kostnadene for forbrukerne er også svært uklare, men det blir dyrt da man må investere i flere turbiner med marginal økning i kraft.
For eksempel, Statkraft ønsker å øke kapasiteten til Mauranger vannkraftverk med 252%. Mengden strøm øker dessverre bare med beskjedne 7%. Oppgraderingen vil forkorte kraftverkets brukstid fra 4584 til 1393 timer per år. Dermed reduseres utnyttelsen til kraftverket fra 52% til 16% av året. Fra et bedriftsøkonomisk synspunkt vil dette kanskje lønne seg, men alle kundene vil tape på dette.
Alternative strategier
Klimamålene må settes i et alternativt perspektiv. Det er noen filosofiske og praktiske veiledere som kan være nyttige nå. Vi har behov for en metateori. I miljødebatten kjenner vi til "idetypen" James Lovelock, kjent som Gaias far, som mener at kjernekraft og færre mennesker på jorden er fordelaktig. Vi kjenner også til "Idetypen" Arne Næss, som argumenterer for at redusert forbruk og færre mennesker er positivt. Begge disse representerer klare ideologier for handling. De er stort sett enige om at det verste på systemnivå er ødeleggelsen av natur, arter og biologisk mangfold i stor skala.
Det er også et særlig poeng å ta inn entropiloven (termodynamikkens annen hovedsetning) og spesielt er Ilya Prigogine (med nobelpris i kjemi på syttitallet) og Erwin Schrødinger (1941) ut ifra deres teorier og begreper om «Order out of Chaos» relevant for å forstå hvordan naturen kan ha selv reparerende egenskaper. Selv om disse jobbet ned klare fysisk-kjemiske problemstillinger avledet disse særdeles viktige naturlover for vår biologi Prigogine, sier at et termodynamisk åpent system kan gi negativ entropi og bli mer stabilt over tid ved at det tilføres energi som systemet (allnaturen) må gis rom for å nyttiggjøre. Erwin Schrødinger (1941) sa det samme når han hevdet at «Livet lever av negativ entropi» med økt orden og økt kompleksitet (mangfold) som resultat. Selv om en lengre og dypere utredning er relevant her, kan vi i kortform avlede ar vi må tilrettelegge rom for gradvis oppbygging av kompleks biomasse og biomangfold. Begge snakker om at det organiske og det uorganiske samvirker og derved bidrar til negativ global entropi (forbedring). Mennesket har en rolle i dette: Vi må ikke blokkere natursystemet.
Disse samlede oppfatningene er relevant nå. Naturen er simpelthen en mer energieffektiv karbonfanger enn mekanisk-tekniske systemer for å drive karbonfangst. Vi avleder reduksjonistisk, og gjør dermed et sprang inn i energiproduksjon og -løsninger. Det enkle faktum er at dersom en skal lage teknologiske løsninger er det kjernekraft som vil spare mest mulig natur i stor skala. Alternativet er å redusere energiforbruket med ditto fall i levestandard. Dette er vårt valg enten vi vil eller ikke, naturlovene bryr seg ikke om politikk.
Kritisk analyse og paradigmeskifter
Karl Popper er også relevant om miljødebatten. Han argumenterte for at vitenskapen består av en samling av falsifiserbare teorier. Dersom de ikke prinsipielt kan falsifiseres (testes) er de kvasivitenskap eller falsk forståelse. Hvordan står det dermed til ved de forskjellige politiske påstandene som skal være vitenskapelig basert om løsninger for det «grønne skiftet»?
Vi mener at både innen havvind, landvind, hydrogen, karbonfangst og solenergi så har viktige argumenter blitt utelatt på et tidlig stadium og nå viser empiri at løsningene ikke leverer i henhold til påstandene. Det skyldes at det ble lansert løsninger uten en systemkritisk, industriell-økologisk forståelse, av hva som ble promotert. «Grønne» nøkkelaktører er fremdeles ikke villig til å spørre seg selv: Hva er de viktigste motargumentene til deres «vitenskapelig» baserte ståsted gitt empirien og konsekvensene som vi ser nå? Hadde de prøvd å svare på det, ville de se at de tar feil. Miljødebatten er i sum er spørsmål om energiforbruk og materialforbruk og kjernekraft er overlegen de løsningene som dagens miljøelite promoterer i disse henseende. De «grønne» har forlatt naturen!
Thomas Kühn satte søkelys på paradigmer i etablerte teorier. Han mente en dermed kan forutse store omveltninger i vitenskapelig avledede påstander. Når man stadig må flikke på hypoteser og argumenter for å bekrefte ens påstander er det noe galt, og en må finne et nytt ståsted eller paradigme. Det er problemet ved dagens «grønne» paradigmer i et nøtteskall. Står de for fall i en kritisk analyse?
Det er åpenbart mange ting i empirien nå som illustrerer at de påståtte grønne løsningene ikke er «grønne». Konsekvensene er blitt brune. Vindkraften ødelegger for mye natur. Hydrogen gir for stort energitap. Karbonfangst gir energikannibalisme. Solkraften tar for mye plass og elbilen lages for mye ved hjelp av kull, gass og bruk av kritiske- og sjeldne materialer med ditto økning i gruvedrift. Alle energiløsningene som foreslås er ugunstige i forhold til natur og klimamål. Kun energieffektivitet og storstilt satsning på kjernekraft gjør at økt energiforbruk uten naturtap er mulig.
Ovenstående mangeartede aspekter kan virke temmelig sært og distansert fra praksis, men økodebatten krever en multidisiplinær og industriell-økologisk tilnærmingen, og det er ofte her politikken og praksis svikter. Vi mener at både Lovelock, Næss, Prigogine og Schrødinger er viktig. I sum hevder de at det er en formålsrettethet i naturen. Næss og Lovelock. ville også ha dyp forståelse av sannhet og vitenskapelig politisk praksis og ville at vi skulle ha bevissthet rundt falske teorier og være klar over tidspunkter for nødvendig reorientering. Her er også både Popper og Kühn relevante.
Er Bellona, Zero, Naturvernforbundet, Greenpeace og WWF sitt syn på kjernekraft bevegelig i lys av totalt naturtap, gruvedrift og mineral-ekstraksjon fremover? De vil ikke gå dypt inn i dette ut ifra hva som er formidlet på dagens mediaflater og fremlagt i debatten i Norge. Vi lukter dogmatikk.
Kjernekraften
Ser vi på det store bildet, vet man at det er kun kjernekraft som har den energitettheten som vil gi nok energi til samfunnet gjennom en grønn omstilling og gjennom befolkningsvekst uten å rasere naturen. Om kostnader vet vi også at de har en kostnadsempiri som er svært god for kjernekraft om man gidder å se utenfor Europa og USA. Da snakker vi om de store kraftverkene som også er mulig i Norge, men der berøringsangsten hos regjeringen er absolutt.
Bruker vi Energy Return On Investments (EROI) som måltall er et høyt tall bra. EROI er forholdet mellom faktisk produsert mengde energi gjennom kraftkildenslevetid og all den energien som blir brukt gjennom levetiden for å gjøre denne kraften tilgjengelig. Her leder kjernekraft suverent med 75, for vindkraft er den mellom 4 (til havs og spesielt flytende havvind) og 16 (til lands), for sol ca 9 og for vannkraften ligger den rundt 50. Hva som lønner seg – både økonomisk og miljømessig – er derfor direkte proporsjonalt med EROI over tid. Dersom vi i tillegg legger inn erstatningskostnader for naturen som skal rehabiliteres er EROI avgjørende. Rehabilitering av en myr er dyrt. Det er totalavtrykket som er avgjørende. Naturtap er også avgjørende for enhver satsing som skal bedømmes som bærekraftig. Norge støtter taksonomien og EUs Green Deal, men unngår dens logiske konsekvens.
En av verdens fremste energieksperter, Vaclav Smil, skriver at i 2000 hadde Tyskland en installert kapasitet på 121 GW med en strømproduksjon på 577 TWh (fire ganger Norge) mens i 2019 hadde Tyskland 80 prosent mer kapasitet (218 GW) men strømproduksjonen økte kun med 5 prosent (607 TWh). Dette er en omfattende investering i kapasitet, men med katastrofal dårlig utnyttingsgrad. Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning», noe riksrevisor Kay Schellerfremhever. Store BASF industrikonsern forlater nå Europa pga energikostnadene! Europa har ved dagens politikk tapt konkurranseevne til Kina og Nord-Amerika.Hvavilblikostnadenemeddet?
Løsning
La oss skaffe Norge små modulære reaktorer (SMR) eller bruke Sør-Koreas teknologi (APR1400) som det nå bygges 7 stykker av i verden. Da har vi kommet i mål for regjeringens økte energibehov innen 2040 på 40 TWh. I tillegg får vi 60 TWh mer varmeenergi tilført nærområdene rundt. Denne løsningen er allerede prosjektert for et nærvarmeanlegg til Tønsberg regionen. Ett anlegg kan bygges på Slagentangen. Vi har regnet dette på plass med eksterne entreprenører samt norsk ekspertise. Dette koster 300 mrd kroner –20 mrd kroner billigere enn Paretos estimat på å sikre 40TWh medhavvind der havvind i tillegg har mindre enn en tredel av levetiden til et kjernekraftverk. Prosjektet har kapasitet til å fjerne alle norske vindmøller i Norge, hindre byggingen av vindkraft for å kompensere CO2 utslipp fra Melkøya og gi billig hydrogen til Yara på Herøya. I tillegg kan det ekstremt energikrevende datasenteret til Google i Grenlandsområdet som skal brukeomtrent 6 TWh, tilsvarende minst 100 000 husstander i et område med mangel på energi fremover.
Vi er i et miljø- og energipolitisk paradigmeskifte. I dette perspektivet er kjernekraft uten nevneverdige sikkerhetsproblemer, gir høyest energieffektivitet, ødelegger minst natur og gir energisikkerhet, forutsigbarhet og derved laveste totalkostnader. Er vi tvunget til å velge denne dersom vi er seriøse på bærekraft? Ja! Alternativt må vi slutte å snakke om bærekraft, eller redusere energiforbruket og levestandarden. La oss gjøre det som er «right, not easy». Vi vet hva det grønne skiftet koster – og det vi forslår er kostnadseffektivt og forutsigbart i motsetning til hva regjeringen driver med. Se til Tyskland og lær – et land som har tapt levestandard og konkurranseevne.
Jørn Siljeholm, førsteamanuensis II og Jan Emblemsvåg, Ph.D professor
NTNU Ålesund
