Sa junior godt fastspent på båra bak i ambulansen som kjørte med blålys på vei mot Ålesund. En erfaring fra en mor etter at barneavdelingen i Kristiansund ble stengt.
Foranledningen for utsagnet var min tørre kommentar til ambulansepersonell om timingen på stengingen av barneavdelingen i Kristiansund.
«Klarte du ikke å berge den [barneavdelingen], mamma?» «Ikke den og heller ikke fødeavdelingen», var mitt svar mens jeg kjente hjertet briste. Det var da utsagnet kom: «Du må gjøre viktigere ting enn å dyrke mat, mamma!»
Jeg ringte legevakten kvart over ni på kvelden. AMK ble påkoblet og det ble diskutert hvor han skulle sendes og om det var behov for ambulansehelikopter. Ålesund og Trondheim ble begge nevnt som alternativ.
Ny teknologi er også tatt i bruk av legevakten. Jeg fikk en link som muliggjorde streaming. Mens vi ventet på ambulansen, kunne helsepersonell observere. Det ble sagt klart ifra at dette ikke ville bli lagret. I ettertid har jeg tenkt at det burde det jo blitt. Vi har nå mulighet til å dokumentere situasjoner før medisinsk personell ankommer - dette er data som før ikke har vært tilgjengelig og bør derfor brukes til forskning.
Ambulansen ankom etter 15-20 minutter. Dette betyr at den var ledig da vi fikk behov for den. Averøya har en ambulanse. Backup'en er de to ambulansene stasjonert i Kristiansund. Siden situasjonen bedret seg, ble det vurdert at det ikke var nødvendig med helikopter, men at dette kunne rekvireres hvis situasjonen endret seg underveis.
Veistandarden på innersiden av Averøya egner seg dårlig for blålysutrykning! Svingete, smale, humpete veier gjorde at jeg måtte sette sjøbein sittende for å klare å holde meg på setet bak i ambulansen, selv om jeg var godt fastspent! Det bedret seg litt når vi kom til Atlanterhavsveien. Enda bedre ble det da vi kom til Vestnes og kjørte mot Ålesund.
Sykehuset i Kristiansund er med utrykningsfart under 30 minutter unna. Men fordi Helse Møre og Romsdal ikke klarer jobben sin med å holde avdelinger åpne, kunne vi ikke dit. Med blålys ankom vi fergekaia i Molde. Molde sykehus har heller ikke barneavdeling, så vi kjørte forbi det også. Vi måtte vente ca 20 minutter på at ferga skulle komme. Kl 01 ankom vi sykehuset i Ålesund og barneavdelingen der.
Undersøkelser ble gjort og ca kl 02:00 fikk vi på rommet. Rommet var stort, hadde god garderobeplass, stor TV og liten skrivepult/bord og eget bad. Avdelingen var også stor og romslig og det virket ikke å være travelt. Sengen for pårørende derimot var så avgjort ikke egnet til å sørge for god søvn. Man skulle jo tro at sykehusene ønsker at foreldre får den hvilen de kan i en ellers stresset og bekymret situasjon?
Etter en test på formiddagen ble vi skrevet ut. Hvordan vi skulle komme oss hjem ble et tema. Jeg forventet at pasientreiser satte opp reiseruten. Deres forslag medførte 3 bussbytter, hvorav det første er tidskritisk og kanskje også umulig. Buss-stoppene på St. Hanshaugen krever noe gangtid. Men dette er vel Pasientreiser kjent med? Bildet viser ruteoppsettet jeg fikk. Ankomsttider er i teksten innskrevet av meg.
- Ålesund - St.Hanshaugen Kristiansund: 13:04 – 16:48
- St. Hanshaugen - Bruhagen Averøy: 16:50 (fra rutebilstasjonen) – 17.10
- Bruhagen - Innersiden av Averøy/hjem: 17:45 – 18.05
Dette synes Pasientreiser er den beste måten å reise på i etterkant av den situasjonen som medførte innleggelsen. I tillegg var både barn og mor utslått av bekymring og lite søvn. Som mor kunne ikke jeg utsette junior for denne turen etter det han hadde gjennomgått. Det var jo heller ikke uten grunn at blålysene ble brukt på ambulansen. Vi tok buss til Molde og ble hentet der. For oss er også Kristiansund en omvei.
Før vi dro fra avdelingen ble vi bedt om å ta av sengetøyet! Det er ingen stor jobb, men når man allerede er på felgen føles alt ekstra man må gjøre som en stor belastning. Det er disse dråpene og kjennskap til hva som er den siste før begeret renner over. HMR sparer nå der de kan. Bortsett fra på lederlønninger, IT-konsulenter og ekstra ansatte i forbindelse med innføring av Helseplattformen. Merkelig dette at de klarte å få inn så mange ekstra fagpersoner for å innføre et IT-system, mens de ikke klarte å finne noen få for å kunne holde både barneavdelingen og fødeavdelingen åpen. Vond vilje er vel med dette åpenbar – også for helseminister, regjering, storting og media, som alle har slukt rått HMRs påstand om mangel på personell? Når de synes noe er viktig nok, klarer de det. Barn og babyer viser seg igjen å ikke være viktige nok.
Ambulanseturen vår medførte også at Averøyas ene ambulanse var borte fra øya i minst 6 timer. Stenging av avdelinger og sykehus medfører at ambulanseoppdragene tar mye lengre tid. For pasientene er det både en medisinsk risiko og en ekstra belastning å måtte bli fraktet langt. Men det er vel viktigere å få nok barnepasienter til Ålesund? Det har jo vært en plan lenge.
Jeg sender juniors oppfordring, litt omskrevet, videre til ALLE VOKSNE: Det finnes ikke noe som er viktigere enn å sørge for at også barn har nærhet til egnet sykehus!
Alt annet vil være kaldt, kynisk og hjerterått! På barns vegne er jeg både veldig, veldig sint og veldig, veldig skuffet!
Og jeg må sette av mer tid til viktigere ting enn å dyrke mat! Så håper jeg at flere voksne gjør det samme og gjerne sammen. Vi har mye å ta tak i. Det første er å avskaffe helseforetakene. De viser nok en gang at de ikke har mye omtanke for våre barn! Vi kan ikke være gode foreldre og samtidig beholde helseforetakene! Og får vi ikke politikerne med oss, så må vi selv engasjere oss politisk! For dette går faktisk ikke lengre!
Av: Ingrid Uthaug
Mor, styreleder i Bunadsgeriljaen og høgskolelektor
