Norge er en del av det nordiske kraftmarkedet, som etter de fleste kriterier er et velfungerende marked. Skal det fortsette med å være velfungerende er det viktig at alle landene bidrar, og at ingen land må ta en åpenbar større byrde enn andre.
Nylig valgte Sverige å avslutte samarbeidet om den nye kabelforbindelsen med Tyskland fordi Tyskland ikke lenger har et velfungerende marked. Tyskland har gått fra å være nettoeksportør til nettoimportør på få år som et resultat av sitt «Energiewende»; overgangen til et grønt kraftsystem men uten kjernekraft.
Skal en balansert nordisk energipolitikk fungere, er det avgjørende at beslutningsunderlaget er riktig. Et av de kriteriene som brukes ved valg av energikilder er LCOE (Levelized Cost of Energy) som angir gjennomsnittlig levetidskostnad per produser kraftenhet (kWh). - Dessverre har NVE som viktig nasjonal premissgiver, presentert nye LCOE estimater for ulike kraftkilder som er sterkt misvisende.
NVE, som har liten erfaring med kjernekraft, mener at kjernekraft vil koste mellom 1,42 kr/kWh og 1,79 kr/kWh med en forventet verdi på 1,60 kr/kWh. Svenske Energiforsk anslår derimot at kostnaden vil ligge mellom 0,49 SEK/kWh til 0,64 SEK/kWh med en forventet verdi på 0,56 SEK/kWh (2020 tall). Tilsvarende tall bruker også Energimyndigheten.
I en ny utredning baserer den svenske regjerningen sin energipolitikk på 0,80 SEK/kWh som garantert pris over 40 år for ny svensk kjernekraft. Det initielle LCOE estimatet er 1,1 SEK/kWh hovedsakelig på grunn av mye høyere anleggskostnader enn det Energiforsk og Energimyndigheten legger til grunn. Finansieringen utgjør så mye som 62% av dette estimatet fordi kjernekraftprosjektene i Vesten har stor politisk risiko eksempelvis når reguleringer endres underveis i byggeperioden. Med en markedsbasert finansieringsmodell drives kapitalkostnadene mye høyere opp enn ved finansieringsmodeller som fjerner mye av denne risikoen.
Et annet problem med en markedsbasert finansieringsmodell er at den ikke tar hensyn til fordelen med lang levetid. Et 80 år gammelt kjernekraftverk vil i gjennomsnitt oppleve 4 finanskriser (USA har hatt 9 systemiske finanskriser på 200 år). Kraftverk med lang levetid og lave drivstoffkostnader vil derfor sikre store verdier en enkel markedsbasert finansmodell overser. Denne fordelen er også av stor samfunnsøkonomisk betydning.
For å redusere den politiske risikoen, har Sverige derfor valgt er en risikodelingsmodell med statlig lånefinansiering opp til 75% av investeringskostnaden, en prissikringsavtale og gevinstdeling. Denne finansieringsmodellen koster kun 0,02 SEK/kWh for kundene, og LCOE synker til under 0,80 SEK/kWh som forklarer prisgarantien på 0,80 SEK/kWh.
Avstanden er svært stor i forhold til hva NVE oppgir; så stor at vi undrer oss over hvorfor. Vi forstår at NVE har lagt til grunn en ren markedsbasert finansieringsmodell, men også der er avstanden stor.
Ser vi på tidligere analyser utført av NVE, for eksempel kostnadsanalysen fra 1986, er den langt mer på linje med hvordan store, kraftanlegg med lang levetid faktisk fungerer. Det ble den gangen konkludert med at «kjernekraften er billigere enn de dyreste vannkraftverkene sin LGK.» Den langsiktige marginalkostnaden (LGK) for vannkraft den gang ble beregnet til ca 20 øre/kWh eller 55 øre/kWh i 2024 kroner. LGK for ny kjernekraft i Sverige er beregnet til kun 0,37 SEK/kWh.
Utbyggingskostnadene for vannkraft i 1986 var høye; mellom 1,5 – 2,5 kr/kWh per år for de fleste vannkraftverkene. Vannkraften ble sannsynligvis likevel bygget fordi LGK er langt mer relevant for anlegg som varer over mange tiår fordi investeringskostnaden blir gradvis marginalisert av inflasjonen (kostnadsøkningen fra 1970 til 1982 var omtrent 100%). Dette tilsier at kjernekraft er svært konkurransedyktig i forhold til vannkraft når alle kostnadene gjennom hele levetiden er inkludert.
Estimatene NVE bruker for flytende havvind er enda mer utfordrende å forstå med en forventningsverdi som er lavere enn kjernekraft til tross for at Green Volt Offshore Wind Farm, som er feiret som verdens største flytende vindkraftanlegg, har en inntektsgaranti på 140 pund/MWh tilsvarende194 øre/kWh. Dette er over NVE sitt høyeste anslag for kjernekraft. Ser vi på anlegg som er i drift blir det enda mer uforståelig. Et slikt flytende vindkraftanlegg i drift, Kincardine Offshore Windfarm, tapte 30 millioner pund i 2023 til tross for å ha fått 31 millioner pund i subsidier, et skattefradrag på 6 millioner pund og inntekter på 13 millioner pund. I 2022 tapte de «kun» 18 millioner pund.
Det vil være betryggende hvis NVE bekrefter at det ikke ligger politiske føringer bak hva NVE oppgir om kjernekraft, og at hensikten ikke er et bevisst ønske om å diskreditere denne kraftkilden i forhold til andre kraftkilder slik som havvind.
NVE bør endre datagrunnlaget hva kjernekraftprosjekter angår, til å gjelde alle OECD-land og ikke bare prototypeprosjekter fra Vesten. Levetid og finansieringsmodeller bør dessuten endres til hva som faktisk gjelder. Da vil NVE levere beslutningsunderlag til relevante norske samfunnsaktører som er mer i tråd med hva som gjelder i land vi pleiere å sammenligne oss med.
Vi håper NVE vil vurdere dette seriøst.
Av: Jan Emblemsvåg, professor NTNU og
Jørgen M.B. Grønneberg, strategisk rådgiver og forfatter
