Nordmøre sakker akterut på en rekke områder som folketall, inntekt, utdanning, tilgang på arbeidskraft og kompetanse. Trenden har pågått over flere år. Skal vi klare å bryte den, må vi ta tak i grunnleggende årsaker.
Det store bildet
Eksportmeldingen 2024 fra Menon (32/2024) viser at norsk eksport av varer og tjenester er betydelig lavere enn både Danmark, Sverige og gjennomsnittet i EU. Veksten de siste 20 årene vært 0,9 % pr. år, Sverige 3,9 % og Danmark 3,1 %. Høye priser på olje og gass vil trolig holde den totale handelsbalansen positiv de neste årene. Uten olje og gass er eksporten helt nede på 32 % av BNP (Brutto nasjonalprodukt), lavere enn de aller fleste land i Europa. Irland topper listen med 135 %. Underskuddet på handelsbalansen utenom olje og gass har økt over lang tid, og trenden ventes ikke å endre seg. En av årsakene kan være at olje- og gassnæringen legger beslag på en stor andel av kapitalen og arbeidskraften.
I Møre og Romsdal er eksportverdien pr sysselsatt i næringslivet, utenom olje og gass fortsatt den høyeste i landet med 743.000 kr i 2023, nesten seks ganger så høy som Innlandet og vel dobbelt så høy som Oslo. Selv om eksporten utenom olje og gass har doblet seg nasjonalt, er eksportintensiteten i Møre og Romsdal fortsatt så og si den samme som den var i 2009 med 711.000 kr. pr. sysselsatt (Menon, 2012). Det betyr stagnasjon, og andre fylker tar kraftig innpå.
Store kommuner har størst eksport totalt utenom olje og gass, og både Sunndal og Ålesund er på Topp 15-listen av kommunene i landet. Det er imidlertid distriktskommunene som har høyest eksportintensitet i millioner kroner pr sysselsatt i næringslivet, og på nasjonal Topp 15-liste finner vi fra vårt fylke Sunndal (7,2) og Smøla (3,7). Økonomisk forskning viser at økt eksport bedrer produktivitet og verdiskaping i både eksporterende bedrifter og i økonomien samlet.
Det regionale bildet
Fylkesstatistikken 2024 for Møre og Romsdal kom nylig. Folketallet på Nordmøre har økt med 3,0 % siden 2000, fylket med 12,6 %, og landet med 23,9 %.
Som fylke sliter Møre og Romsdal med til dels sterke stagnasjonstrekk. Nordmøre er enda verre stilt; innbyggere mistes fortsatt til andre deler av landet, det er stor utflytting av ungdom som skal ta utdanning, lave fødselstall, underskudd på kvinner resulterer i demografisk ubalanse, mangel på kvalifisert arbeidskraft, dårlig tilgang til nasjonale- og internasjonale markeder, samt at inntektsutvikling, middelinntekt og utdanningsnivå ligger under både fylket og landsgjennomsnittet.
Telemarkforsking har over flere år laget regionale analyser. På Nordmøre var det ved årsskiftet 16,658 arbeidsplasser i næringslivet, og 8,331 i det offentlige. Næringslivet hadde samme arbeidsplassvekst som landet fra 2000 til 2010. Etter 2010 har den vært mye svakere, klart svakere enn Ålesunds-, Orkdals-, Molde-, Søre Sunnmøre-, og Nordfjordregionen. Bedriftene på Nordmøre har hatt lavere vekst i verdiskaping enn resten av landet, men har samtidig hatt en produktivitet (verdiskaping pr ansatt) nær landsgjennomsnittet.
Andelen av den sysselsatte befolkningen på Nordmøre med minst tre års høyere utdanning er 31,2 %. Dette er lavest av regionene i Møre og Romsdal, og mye lavere enn andelen i Norge med 41,4 %. I næringslivet på Nordmøre er imidlertid andelen som middels av regionene.
Kristiansund og Nordmøre næringsforum (KNN) har gjennom pågående kompetansekartlegging funnet at 19 % av bedriftene i 2023 måtte redusere virksomheten på grunn av et udekket kompetansebehov, og 24 % har utsatt eller avbrutt planlagte utvidelser. Dette avspeiler en alvorlig mangel på nødvendig kompetanse og arbeidskraft for regionens næringsliv.
Kan trenden snus?
På nasjonalt nivå har vi ikke klart å effektivisere og tilpasse samfunnet til tilgangen på arbeidskraft. Med infrastruktur blant de dårligste i Europa, har vi høyere transportkostnader enn landene vi konkurrerer med. Bedre infrastruktur vil binde landet bedre sammen, gjøre transportene mer forutsigbare, og binde opp færre årsverk i transportapparatet.
Kristiansund må som regional motor være et sterkt senter med gode offentlige og kommersielle tjenester. Ni av de ti regionene i landet med sterkest samlet arbeidsplassvekst siden 2000 er enten rundt Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim eller Kristiansand.
Det er essensielt at høyere utdanningstilbud nå kommer på plass på Campus Kristiansund, og det vil bety mye for ungdom og næringsliv på Nordmøre. Det nye kulturhuset Normoria vil være viktig både for folket på Nordmøre og for regionens attraktivitet.
Opp gjennom årene har flere visjonære og viktige vegsamband blitt kjempet gjennom, som Atlanterhavsveien, Krifast-prosjektene, Aursund- og Imarsund-forbindelsene, og Averøytunnelen. Alle har vært av typen «gamechangere» som har forstørret bo- og arbeidsmarkedene, gitt vekst, og lagt grunnlag for strukturelle samfunnsendringer.
Vi må nå fortsette å bygge et sterkere Nordmøre gjennom å realisere de andre fire store prosjektene det for tiden arbeides med, faste kryssinger av Todalsfjorden, Halsafjorden (E39), Talgsjøen, og Edøyfjorden.
Ontogeny Consulting lagde i 2023 en regional analyse for hva de fire sambandene kan bety for Nordmøre på lang sikt. De påpeker særlig at en større befolkning innen rimelig reisetid fra en bedrift øker sjansene for at man finner riktig person til riktig jobb. Kortere reisetid til flere mennesker vil gjøre det mulig å i større grad utnytte stordriftsfordeler i produksjonen og bidra til større kunnskapsutveksling. Ved å koble ulike geografiske områder sammen vil man kunne skape et mer effektivt arbeidsmarked med større kritisk masse. Sammenkoblinger av arbeidsmarkeder på Nordmøre kan dermed føre til flere og sterkere klyngebedrifter over tid, flere komplementære bedrifter, mer effektiv konkurranse, og legge grunnlag for sterkere vekst i antall ansatte og verdiskaping over tid gjennom mer attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner.
En utredning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet i 2013 viste at innenfor en pendlingsavstand på 45–60 minutter, vil et felles bo- og arbeidsmarked på over 10,000 arbeidsplasser ha stor sannsynlighet for vekst i kraft av egen tyngde. Med mindre enn 4000 arbeidsplasser vil de ha begrensede muligheter for vekst, mens mellom 4,000 og 10.000 er erfaringene delte. I kjedede bo- og arbeidsmarkeder som overlapper hverandre, vil inntekter og produktivitet etter hvert utjevnes.
Kristiansund sitt arbeidsmarked utgjør sammen med Averøy, Gjemnes og Tingvoll 15,800 arbeidsplasser, og overlapper dessuten godt med Molde og omland sitt enda større marked. Dette er stort nok til å gi vekst i kraft av egen størrelse.
Aure og Smøla har sammen et arbeidsmarked på 2,700 arbeidsplasser, og vil være helt avhengig av ferjefrie forbindelser over Talgsjøen og Edøyfjorden for å utvikle seg som verdiskapingskommuner. Smøla har allerede en utrolig eksportintensitet i havbruksnæringen, som ville få enda bedre forutsetninger med ferjefrie forbindelser. Kristiansund vil uten sambandene ikke klare å utnytte drahjelpen fra befolkning og arbeidsmarked i de to kommunene.
Sunndal og Surnadal vil være avhengig av eget fast samband over Todalsfjorden, og vil sammen med Tingvoll få et eget arbeidsmarked på rundt 7600 arbeidsplasser. Sammen med kommunene rundt burde dette bo- og arbeidsmarkedet også bli stort nok til få vekst gjennom egen tyngde.
Halsafjordsambandet vil gi mindre lokale virkninger, men som nasjonal stamvei er E39 viktig for å knytte Midt-Norge bedre sammen og til Vestlandet. Ingen andre samband på E39 har så sterk vekst verken i trafikk eller gods, og godsmengden i tonn økte med hele 12,1 % hvert år fra 2009 til 2018. Trafikken til og fra Trøndelag fordeler seg med 33 % på Ålesundregionen, 31 % på Nordmøre og Romsdal, og 20 % på Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Tallene viser at det er all mulig grunn til å understreke betydningen både nasjonalt og for midt-norsk integrasjon mellom Trøndelag og Møre og Romsdal.
Hvilket av sambandene som kommer først er ikke avgjørende. Det som er mest «gryteklart» bør gjennomføres først, ikke vente på andre. Enhver vekstimpuls som regionen kan få er verdifull. Vi kan ikke se at det er noen konflikter mellom de fire sambandene, de har alle sine egne markeder å betjene. Med effektiv gjennomføring står de sannsynligvis også på egne ben finansielt.
Møre og Romsdal har over mange år hatt et bedre ferjetilbud enn det nasjonal norm tilsier, ved at fylkeskommunale midler har vært brukt i tillegg til de statlige overføringene. Bakgrunnen er at Møre og Romsdal har vært fylket i landet med flest gjenstående kjøretøy i ferjesambandene, så tilbudsnivået er dermed fortsatt lavt i forhold til det faktiske behovet. Men alle er nå sterkt bekymret for reduksjon i ferjetilbudet.
Ettersom både kommuner og fylkeskommuner ser ut til å bli fattigere, går den offentlige evnen til å gjennomføre prosjekter nedover. Men trafikken er stor, og med effektive gjennomføringsmetoder, godt bearbeidede tekniske løsninger, god oversikt over naturlaster som bølger, vind og strøm, fjellkvalitet, grunnforhold, og bruk av økonomiske risikomodeller, bør de fire sambandene kunne være økonomisk gjennomførbare utenom offentlig budsjetter. Danmark og flere land gjør det kun med bompenger over 40 år. Vi har i tillegg ordningen med ferjeavløsningstilskudd, der statens netto bidrag til ferjedrifta for fylkesvegferjene kan gis som tilskudd over 45 år for å erstatte statens «evige» utgifter til dem.
Svært mange yter gode bidrag til at Nordmøres attraktivitet skal bli bedre.
Spørsmålet er om det er nok?
En grunnleggende forutsetning tror vi er at hele Nordmøre må gjøres til bo- og arbeidsmarkeder som overlapper hverandre og henger godt sammen uten dagens ferjer. Med sviktende offentlig finansieringsevne som vi ser nå, er vi avhengige av at næringslivet støtter opp om arbeidet med å få på plass de bruer og tunneler som vil gjøre arbeidsmarkedet på Nordmøre mer døgnåpent.
Nordmøre 2.0 er mulig!
