Under påskudd av å skaffe bedre kvalitet og kompetanse i landet har en gruppe selvgode, arrogante prosjektledere og andre eksperter inntatt sine posisjoner. På område etter område har de nå startet omfattende prosesser med å forandre Norge. Og det skal skje i et veldig tempo.

I kjølvannet av dette arbeidet ser vi at mye går galt. Prosjekter havarerer og tapene blir enorme. Men til tross for at milliarder av kroner kastes på havet får eliten fortsette sitt arbeid. De får sine bonuser uansett resultat. Ingen stilles til ansvar når feil gjøres. Dagens regjering er tydelig stolt av det som skjer. Politikerne stiller ikke spørsmål. De applauderer derimot utviklingen. De vet at skattebetalerne må betale uansett.

Folket ser farene

Men folket ser farene og det gjenspeiler seg i at nye protestgrupper vokser frem og blir stadig større. Selvsagt er det en årsak til at vi har fått en bunadsgerilja i helse-Norge. Selvsagt er det en årsak til at partier som sier Nei til bompenger får stadig større oppslutning. 

Meningsmålingene er et barometer på stemningen i det politiske Norge. Noen partier raser nå på disse meningsmålingene, men det synes ikke å anfekte de politiske lederne i de partiene som nå går sterkt tilbake. Ja, det synes ikke å anfekte de partiledere som helt er i ferd med å miste sine partier. Deres lojalitet synes å være helt fraværende i forhold til velgerne sine. Dette er politiske ledere som har fått makt må vite – og makt kan som kjent korrumpere. Og selvsagt tror de at protestene vil dø ut – som de som ofte har gjort før. Men dagens proteststorm vil ikke avta, den vil øke.

Panikken brer seg

Skjønt noe er på gang. Lokale partitopper som representerer regjeringspartiene, er i ferd med å forstå alvoret. Det har mange lokalpolitikere for lengst gjort når det gjelder helsepolitikken, men nå ser vi også at mange bompengeprosjekter blir stanset eller revidert. Bommer flyttes og vi hører et stadig sterkere rungende nei rundt om i kommunestyrene.  Enn så langt er ikke disse ropene kommet til dem som sitter på toppen i norsk politikk. De opptrer som ingenting skjer. Vi hører ekkoene – de tillærte frasene som gjentas gang etter gang. Det er merkelig at de ikke forstår at folk har gjennomskuet dette for lenge siden.

Koste hva det koste vil

Selvsagt skal det skje utvikling og modernisering i det norske samfunnet. Det har det alltid gjort. Og  det er det selvsagt forståelse for. Forskjellen er at det nå er en liten elite som styrer utviklingen. De er ikke politisk styrt – skjønt noen mener det. I helsepolitikken sitter det politiske ansvaret hos statsråden, men han synes å være frelst. Helseekspertene er hans guder.

På område etter område ser vi at det skal sentraliseres og omorganiseres. For dagens regjering synes dette å være en villet politikk.

Viktige samfunnsinstitusjoner splittes opp. Nye navn dukker opp hver eneste dag. Gjøres alt dette for at stadig mer skal privatiseres? Stadig flere offentlige virksomheter synes å være for salg. Stadig flere oppgaver konkurranseutsettes. Utenlandske konsern overtar oppgave etter oppgave. Overskuddene sendes ut av landet og gud vite om det blir betalt skatt noen steder. Dette er et betimelig spørsmål å stille. Men får vi svar?

Tar du den så tar du den

Når det gjelder bompengene, synes det ikke ha være noe som helst magamål for å lage nye prosjekter. Selvsagt har mange distrikter fått veiutløsning på denne måten. Mer eller mindre motvillig har folk akseptert at man i en periode kan betale bompenger. En dag vet man at prosjektet er nedbetalt og da vil det bli gratis å kjøre. Alternativet for mange har vært å betale ferjebilletter til evig tid.

Men ekspertene i Vegdirektoratet og andre steder har sett at dette med bompengeprosjekter kan utvikles og raffineres – og etter hvert er det ikke grenser for hva man skal løse med de bompengene som bilistene skal betale inn. Bypakkene er tidenes største bløff. Det er påfallende at mange miljøvernere er de som jubler høyest.

Prosjektene er blitt stadig større og politikerne  jubler også.  Det er trikset og mikset. Mottoet hele veien har vært at man skal få mer vei for pengene. Men har vi fått det. Selvsagt ikke. 

Nå har folk flest fått nok av denne politikken. Ja, de har fått mer enn nok og nå kommer reaksjonene. Og de er kraftige. Ja, de er så kraftige at de fullstendige kan snu opp ned på sammensettingen av kommunestyrene mange steder rundt om i landet.

Panikken er i ferd med å bre seg i Fremskrittspartiet som er ett av de partiene som nå går mest tilbake. De synes å ha glemt at det er dette partiet som har styrt Samferdselsdepartementet de siste årene – og det ansvaret kan de ikke løpe fra. De har opplagt glemt alle gamle lovnader om at bompengene ville forsvinne den dagen FrP var i regjeringen. Det har aldri vært flere bompenge-prosjekter enn hva det er i dag.

Mange griper mulighetene

Mange av partiene som nå er i opposisjon griper mulighetene. Men hva skjer i det største av dem? Arbeiderpartiet har ikke helt forstått at det nå er viktig å synliggjøre sin politikk slik at folk flest forstår hva partiet står for. Det gjelder ikke minst i helsepolitikken. Den dagen Ap kommer ut av skapet når det gjelder helseforetak, kan det skje mye på meningsmålingene. Men også på andre områder må partiledelsen starte en prosess med å frata ekspertene den makt de har tilranet seg de siste årene. Den dagen politikerne tar det politiske ansvaret – den dagen får de også muligheten til å komme tilbake i posisjon.

Det er utrolig mye oppryddingsarbeid som nå må skje. Og det haster om det trygge og gode samfunnet vi har i Norge skal bestå.