Tidligere denne uken kom det frem at «fellessykehuset» på Hjelset må tegnes på nytt.

Ikke fordi at man ikke liker utseendet på det men fordi det er for stort. Rettere sagt for stort for pengesekken som det skal betales med. Bygget skal tilpasses økonomien og ikke behovet det skal fylle.

Det blir litt som om en familie som allerede har en høvelig bil som fyller alle krav til plassbehov og funksjoner den anvendes til, absolutt vil ha en ny bil, uansett offer. 

Økonomien rekker til en bil som gjør at skilsmisse må inngås, et barn adopteres vekk og bikkja avlives for at resten skal få plass i nyanskaffelsen. Funksjonalitet og behov blir ikke prioritert, men ønsket om noe nytt topper alt. Nytt og flott, til tross for at den er mindre, men kan trille på samme sted.

Man kan vel kanskje i videre overført betydning si at her selges ikke kun ens egen gamle bil, men man selger også naboen sin godt vedlikeholdte og velfungerende bil for å oppnå målet.

I sum blir det ikke bedre noen steder, og plass og tilgjengelighet mangler. Men nytt er det. Ihvertfall i noen år. Ikke hjelper det om det er aldri så flott utstyr inne i bilen heller, så lenge mange ikke får plass og kan dra nytte av air condition, tipp topp musikk-/underholdningsanlegg, gode seter osv. 

Nok bilprat!

Jeg skal ikke skryte på meg og inneha kompetanse om hvordan man tegner sykehus.  Men jeg har selv tegnet et stort sykehus. St.Olavs kalles det i dag. Det skal jeg komme tilbake til.

Imidlertid påberoper jeg meg kompetanse innen enkel logikk. Stadig vekk forminsker og forandrer man på areal- og plassbehov på et SNR som skal dekke opp for to sykehus. Et fellessykehus som i utgangspunktet ikke en gang vil gi tilfredsstillende funksjoner i forhold til dagens sykehusstruktur i Møre og Romsdal. Da behøver man ikke være fagmann for å skjønne at ytterligere 1 500 kvadratmeter redusert areal, byr på utfordringer i den “episke” kategorien.

I Alf Prøysens «Julepresangen» startet vesle Jensemann med store vyer om å lage et sybord til sin mor i julegave. Vi vet alle at han endte opp med ei spekefjøl.  Dette minner om det samme. Det var vel en Jensemann som også her sto sentralt i Norge da dette «fellessykehuset» dukket opp som ide. 

Det som egentlig skulle bli et fullverdig sybord med mange skuffer i, ser ut til å kunne ende opp som en kiste eller en enkel slaktebenk for de som er så heldige å nå frem i tide.

Jeg sitter ikke å hyller store sykehus i den tro at bare vi har få og store nok, er alt såre vel.  Nei det er mangelen på små og samtidig noen store som begynner å bli merkbar.

Når vi hverken har mange små eller noen store sykehus, sitter vi til slutt igjen med kun noen små i forhold til behovene de skal fylle.

Dette er et fenomen som ikke bare utarter seg i Møre & Romsdal, men også nasjonalt. Imidlertid fører dette til ekstra høyt konfliktnivå i det «fogderi-delte» fylket Møre og Romsdal.

De sviktende økonomiske forutsetningene for dette sykehuset som stadig forminskes, gir seg også utslag i dårligere tilbud i både Helse Møre og Romsdal og i Helse Midt Norge. 

Helse Midt vil kanskje ha et nytt sykehus, men politikere og folk, både ansatte og pasienter vil ikke. De ser konsekvenser som raserte helsetilbud i eget nærområde.

Det nye sykehuset i Kirkenes

I Kirkenes er nettopp et nytt sykehus ferdig. Det blir omtalt som en katastrofe.

Det er mangel på personalrom, pauserom, vaktrom, pårørenderom og samtalerom blant annet og strider blant annet med lovverket som ivaretar de ansatte. Det går med andre ut over både pasienter og ansatte.

Allerede i dag slutter ansatte innen helsevesenet sine jobber på grunn av uholdbare arbeidsforhold innen helsesektoren. Dette er et faresignal som må taes på alvor, men man kan lure på dette er ønsket politikk.

Det er ingen godt gjemt hemmelighet at fullprivatisering av Norges helsevesen er ønsket av flere krefter, også politiske. Da er små utilstrekkelige bygg med ufullstendige tilbud, hvor de ansatte slutter på grunn av uholdbare forhold ønsket. Det fremskynder og rettferdiggjør prosessen med å privatisere vårt helsevesen. 

Over 1000 byggtekniske feil er meldt inn etter overtakelse. Man kan spørre seg om det i hele tatt har vært utført intern- og eksternkontroll under byggeprosjektet.

Så ille er det at flere leger ved sykehuset går ut og advarer andre helseforetak mot å havne i samme elendigheten. Et flunkende nytt bygg som ikke har plass til det som skal foregå innendørs,  snø og vann kommer inn i mottaket til isolatavdelingen selv når døra er stengt og et akuttmottak som ikke har tilstrekkelig areal. 

Da jeg tegnet St Olavs sykehus i Trondheim

Jeg nevnte at jeg hadde tegnet St Olavs sykehus i Trondheim. Det var på begynnelsen av 2000-tallet. Oppdragsgiver var ei lita jente på 5-6 år som kom inn i stuen jeg satt i, sammen med flere andre voksne.  Ingen av oss hadde vært der om vi kunne velge, men det var fint å være der tross alt når ting var som de var. Ved et piano satt en amerikaner og spilte flotte melodier. 

Da vi kom inn så vi et hvitt enkelt stearinlys som brant på et bord i gangen. Det gjør det rett som det er der i gården. Jenta jeg nevnte kom bort til meg, sa noen få ord og ville sitte i fanget. Vi hadde møttes noen ganger før her i stuen men aldri hatt direkte kontakt.  

Den litt eldre søsteren hennes holdt seg sammen med noen voksne i familien i en annen sofagruppe. Det var ingen som sa noe. Stemningen var litt til å ta og føle på for å bruke en floskel. «Kan du tegn sykehuset» spurte jenta høyt og tydelig, med en snert av befaling i stemmen.

– Ja jo jeg kan jo prøve, svarte jeg og svelget tungt. Tegneark og fargeblyanter lå fremme. Jeg tegnet og hun befalte. Det var en bestemt oppdragsgiver som visste hva hun skulle ha.

Bygningen dekket hele arket. Ei stor og bred inngangsdør hadde den. Det ble godtatt. Men vi måtte ha vinduer. – Så klart sa jeg og svelget litt igjen. Jeg tegnet vinduer. «Flere vinduer», befalte oppdragsgiveren.  

– Ok. Alle som har sett St.Olavs vet at det er mange vinduer der. Jo flere vinduer jo flere rom. Det er bra. – Sånn da, spurte jeg?

«Nei vi må ha flere vinduer!»  Ok, det ble så mange som vi fikk plass til.  

Hun var fornøyd og etter litt fargelegging tok hun utkastet og viste til de andre i dagligstuen. De syntes alle det var en fin tegning. Etterpå klatret hun opp i fanget på amerikaneren som var der for å spille piano. Han begynte å spilte temaet i Løvenes konge-filmen.

 Jeg hadde ikke klart å tegne mer da for å si det sånn, så er glad jeg var ferdig som arkitekt for dagen. Jeg glemte å si hva den lille jenta sa da hun kom bort til meg. Det var en enkel og kortfattet opplysning

«Hei, veit du nå? Mamma dødd i dag». 

Mamma ble 34 år. Hun hadde sin siste tid på en avdeling hvor folk dessverre går eller trilles inn og bæres ut. Jentas mamma fikk som alle andre der sitt hvite stearinlys tent på et bord i gangen. Grunnen til at også jeg var der på avdelingen og i dagligstuen med et par ekstra sofagrupper enn i de fleste dagligstuer, fikk sitt lys noen uker senere. En 3.juledag rettere sagt. 

Jentas mamma og alle de andre som var der ble pleiet og hjulpet av noen av Norges tøffeste folk. Jeg måtte og ville selv ned på avdelingen senere for å overrekke en gave på familiens vegne men også for egen del å få pratet litt.  

– Hvordan klarer dere stå i det her år etter år? 

De begynte ikke akkurat i gamet i går disse som jobber på sånne avdelinger, fikk jeg forståelsen av og det er en kompetanse de fleste av oss hverken kan fatte eller klarer  begripe. Kompetanse det er viktig å beholde og bygge videre på for at Norge skal ha et så bra helsevesen og tilbud som mulig. 

Denne opplevelsen og noen andre er årsaken til at jeg gidder å holde oppe engasjementet mot det som nå skjer i helse Norge. 

Ja vi er heldige som kan ha et så bra og velutviklet helsevesen som vi har, men det finnes ingen grunn til at utgiftene skal øke mens tilbudene skranter inn. 

Sykehusvedtak på ulovlig grunnlag

Når vi vet at helseministeren åpent har innrømmet at sykehusvedtaket på Hjelset ble tatt på ulovlig grunnlag og at:

• bygget begynner å minne om en passe stor ungdomsskole hva angår areal
• flere tilbud skrelles vekk
• alle slags spesialrom og areal som ikke direkte handler om å reparere de pasientene som måtte komme frem i live når akutt syke forsvinner
• man kan knapt komme innom for diverse kontroller og undersøkelser mens personalet slutter i jobbene grunnet uholdbare arbeidsforhold

Da er vi på villspor! 

 Hvor du enn i verden er, lille jente

Hvor enn du er i verden lille jente som nå er voksen og kanskje selv har stiftet familie.  

Vit at du gjorde inntrykk og at min kamp for å hindre New Public Management innen våre velferdstjenester delvis er inspirert av hvordan mennesker i samme ufrivillige situasjon kan finne trøst i hverandre.  

Uten en arena som den dagligstuen ville mange av oss hatt et fattigere liv når først katastrofen rammer og man bokstavelig talt sitter midt oppi det.

 Det holder nå Helse Møre & Romsdal.  

Skrinlegg Hjelset og oppfør dere som de ansvarlige personer det forventes at man er i et helseforetak. Sørg for et best mulig helsetilbud for alle i fylket og landet forøvrig.