Jeg har flere ganger hevdet at kampen for å beholde likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten på Nordmøre er en av de viktigste grunnene til at Nordmøre bør bli en del av det nye Trøndelag i stedet for å fortsette å bli oversett og tilsidesatt i Møre og Romsdal.

Gang på gang har alle som støtter det bestående forsøkt å  imøtegå argumentasjonen ved å påpeke at spesialisthelsetjenesten ikke er fylkeskommunens ansvar.

Dette forsøket på imøtegåelse har i praksis understreket mitt poeng; det største problemet med spesialisthelsetjenesten er at helseforetakene ikke er underlagt folkevalgt kontroll og styring, men i stedet blir nedsatt og instruert av en statsråd som til alt overmål heller ikke er valgt av folket, men utpekt av regjeringssjefen.

I sammenslåingen av trøndelagsfylkene lå det imidlertid en klar forventning om å bli tilført økt ansvar og flere oppgaver fra staten, og spesialisthelsetjenesten sto øverst på lista over det som det nye Trøndelag ønsket å bli tilført ansvaret for.

Nå uttaler et ekspertutvalg nedsatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet at de mener organiseringen av sykehusene må vurderes på nytt, da også med en fylkeskommunal modell:

– Utvalget har merket seg at Den norske legeforening på sitt landsstyremøte i 2017 gikk inn for å avvikle de regionale helseforetakene og at «sykehusorganiseringen må inngå i arbeidet med ny regionreform», skriver utvalget, som også skriver at de ser et klart behov for en nærmere diskusjon av dette spørsmålet.

Det er nok ikke mange tårer som vil bli felt over helseforetakenes endelikt. De eneste som har hatt noe å tjene på helseforetakene er kyniske styreledere og foretaksdirektører med større tanker for økonomi og egne posisjoner enn for pasientenes ve og vel.    

Men når spesialisthelsetjenesten igjen blir underlagt folkevalgt styring og kontroll er det ikke lenger mulig for lokale politikere å peke på helseforetakene når de skal forklare hvorfor vi ikke lenger har likeverdig tilgang til  spesialisthelsetjenesten. Når spesialisthelsetjenesten igjen blir underlagt folkevalgt styring og kontroll er det på nytt de folkevalgte som stilles til ansvar.

Da er det om å gjøre at de viktigste sakene fortsatt står på sakslista.