Det forundrer meg stadig at det er så stor forskjell på hvem som tenker kortsiktig og langsiktig av byene i Møre og Romsdal. I sin tid var det ikke tvil om hvem som så mulighetene. Det var Kristiansund som var den ledende byen på mange områder. I denne byen var det kjøpmenn og produsenter som utviklet både utenriks handel med tømmer, klippfiskindustri og skipsfart. Kristiansund var i sin tid en stor og viktig by i Norge. Noen av landets rikeste menn bodde i byen. For dem var verden viktigere enn Oslo.

Men så kom tilbakeslagene. Grådighet og evnen til omstilling er ikke lett. Forskjellen på fattig og rik var kjempestor. Men utover 1930-tallet ble selv mange rike mennesker fattige. Familiedynastier forsvant over natten.

I tillegg forsvant enorme formuer da byen ble bombet under siste verdenskrig.

Fra kapitalist til sosialist

Men byen ble bygget opp igjen. Nå var det nye generasjoner og nye politiske aktører som overtok styringen. Klasseskillet i Kristiansund var stort, og jeg forstår selvsagt bakgrunnen for at utviklingen ble som den ble. Men det er ikke tvil om at denne gamle kampen mellom fattig og rik påvirket utviklingen i hele etterkrigstiden. Ja, dette har påvirket utviklingen i negativ retning for byen helt frem til i dag. Kristiansund ble en av landets rødeste byer. Men den har falmet etter hvert.

I arbeiderbevegelsen som tok makten etter krigen i Kristiansund, var det bare et fåtall som så mulighetene som åpnet seg. Skjønt i denne tiden var det folk fra Kristiansund som også gjorde seg bemerket nasjonalt. Det er nok å nevne Ulrik Olsen som Kommunalminister. Han gjorde en betydelig jobb for gjenreisningen av landet etter krigen. Selvsagt var det også andre som gjorde en god jobb.

Navlebeskuende

Men dessverre ble de fleste politikere i perioden fra krigen og frem til i dag meget navlebeskuende. De var opptatt av de små ting innenfor byens snevre grenser. De så ikke betydningen av å pleie sitt omland.  Ikke alle fulgte slagordet by og land hand i hand. Selvsagt var det folk som hadde forutsetninger til å ta strategiske og viktige valg for byen, men dem ble det ikke satset på.

Takk og pris var det noen som hadde evnen til å finne løsninger. Kristiansund fikk sin flyplass. Og takket være flinke politikere som evnet å samarbeide over partigrenser, ble byen hovedservicebase for oljevirksomhet nord for den 62. breddegrad. Vi fikk også fastlandsforbindelse.

Men vi fikk ingen distriktshøyskole. «Vi træng ikkje akademikara vi som e arbeidsfolk» var et omkved jeg ofte hørte. Vi fikk heller ikke alle de industrietableringene vi kunne ha fått om man hadde valgt å handle annerledes. I stedet fikk vi en katastrofal nedbygging av både fiskeindustri og skipsindustri. Bakgrunnen for dette skal ikke politikerne ta all skylda for. Men kanskje burde de ha grepet inn for å hindre alle katastrofene.

Hvilken strategi har man?

I mange år har Kristiansund og Nordmøre kjempet mot vindmøllene. Skjønt vi var de første i Norge som fikk vindmøller (da vindmølleparken på Smøla ble en realitet).

Men helt siden vi fikk en overgang fra sjøverts til landverts trafikk, var det mange i Kristiansund som ikke så de utfordringer som ville komme.

Både Ålesund og Molde valgte en annen strategi enn Kristiansund. De satset på å bygge ut sine utdannelsesinstitusjoner og sitt maktapparat. De hadde en langsiktig strategi for sin virksomhet. De satset på å utvikle sine sykehus. Sykehuset i Kristiansund ble ranet for funksjoner som ble flyttet til Molde over tid.

Nå skal jeg ikke rippe om i den forferdelige sykehuskrigen. Men tilsynelatende har Molde så langt gått seirende ut av denne kampen også i og med at fellessykehuset for Nordmøre og Romsdal ble lagt til Molde. At Arbeiderparti-byen Kristiansund kunne tape et slikt slag i en tid Arbeiderpartiet fortsatt styrte dette landet, er for meg ufattelig. Kan årsaken være at byen ikke hadde en langsiktig strategi for at byen skulle være et stort sentret for Nordmøre?  Men sykehussaken er heldigvis ikke helt tapt enda.

I sin tid hadde Arbeiderpartipolitikere fra Kristiansund en sentral rolle i Arbeiderpartiet også sentralt. Men hva er situasjonen i dag? Alle kjenner vi hvordan politikere og næringslivsfolk i Molde har nære og tette bånd til dem som nå styrer Norge. Men det er ikke sikkert at dette varer evig.

I regjeringen er det flere statsråder fra Sunnmøre. Det er lenge siden vi har hatt en statsråd fra Nordmøre.

Men hva gjør politikerne i Kristiansund nå. De kjemper for sitt kultur- og operahus. De kjemper for sitt campus og de kjemper for mye annet. Men har de en langsiktig strategi på hvordan man skal vinne frem? Og hva gjør man for å finne frem til gode lokale kandidater som kan bidra til å løfte politikken?

Kanskje det også er ide å se om man kan finne sammen på Nordmøre. Kanskje kan man også finne gode venner med et bankende nordmørshjerte i hovedstadsregionen. Jeg kjenner mange gode ambassadører for Kristiansund og Nordmøre som sitter i sentrale posisjoner i dette samfunnet. Men er det noen som søker kontakt med slike personer som opplagt kan bidra til positive løsninger?

Jeg bare spør.