Fylkesmannen

Det var gått tjue år siden sykehuset ble nedlagt, - i alle fall var det slik alle oppfattet det, - alle andre enn helsebyråkratene, som fortsatt tviholdt på at byen hadde sykehusfunksjoner. Det var jo for så vidt riktig, det var sykehusfunksjoner der, men ingenting som kunne hjelpe lokalbefolkningen i akutte tilfeller. Spesialisthelsetjenesten var bare åpen på dagtid på hverdager, og de ansatte drev mest med fjernbehandling av pasienter andre steder i verden. Innimellom utførte de noen operasjoner der, men de operasjonene var alltid godt planlagt, og både pasienter og kirurger ble fløyet inn fra andre steder i verden. Operasjonene kunne strengt tatt ha blitt utført hvor som helst i verden, men de ble utført her av to grunner; for at spesialistene i Helseinnovasjonssenteret skulle ha mulighet til å observere og dokumentere operasjonene til bruk i forskning og utvikling, og for å kunne si at spesialisthelsetjenesten i byen ikke var nedlagt.

Ikke for det, nabobyen var ikke bedre stilt. Den mislykkede regionreformen hadde tvunget frem en oppløsning av alle regionene, og nabobyen hadde stått ribbet tilbake etter å ha mistet alle fylkesadministrasjonsfunksjonene. Der var det riktignok et sykehus, men heller ikke her ble akutte tilfeller behandlet. Her foregikk det elektiv kirurgi; planlagt behandling, men i tillegg ble pasienter tatt i mot og «stabilisert» før de ble sendt videre. Stabiliseringen besto sjelden i mer enn det som kunne gjøres i ambulansen (dersom pasienten var så heldig å ankomme i ambulanse), men denne funksjonen var likevel viktig for helsebyråkratene. Bare slik kunne de legitimere eksistensen av dette sykehuset mer eller mindre blottet for funksjoner, og bare slik kunne de kanalisere inntektene gjennom det såkalte «fellessykehuset». Resultatet var at pasienter i realiteten ble sendt bort fra nærmeste sykehus som kunne behandlet skaden for å bli «stabilisert» ved SNR, deretter ble de enten sendt videre eller tilbake i den retningen de kom fra, forbi utgangspunktet og videre til Ålesund eller Trondheim. Der de ofte behandlet skaden, men i mange tilfeller var det for sent. For helsebyråkratene var det at det var for sent den mest praktiske løsningen. Det «mest differensierte» sykehuset i Ålesund og regionsykehuset St. Olavs hospital i Trondheim hadde i praksis ikke kapasitet til å ta seg av alle pasientene, og ble pasientene sendt videre så var det fordyrende; da måtte foretaket betale for behandlingen der pasientene endte opp.

Det hadde strengt tatt aldri vært meningen at SNR skulle være et fullverdig sykehus, men bare slik kunne planen bli oppnådd. Ved å så splid mellom lokalsamfunn og spille lokalsamfunnene opp mot hverandre hadde myndighetene lyktes i å legge ned de fleste sykehusene i landet; snart var det bare i Oslo, Bergen og Trondheim det foregikk reell behandling (Sykehuset i Ålesund var det neste på listen over nedleggingstruede sykehus, så i mange tilfeller ble pasienter sendt dit etter stabilisering bare for så å bli sendt videre igjen).

Men de fleste operasjoner ble foretatt andre steder i verden; steder der lønnsutgiftene var lavere. Mange rike land, deriblant Norge, hadde utviklet en ny form for «bistand» i fattige land. Under dekke av å gi alle like muligheter til utdanning finkjemmet de slumområder i de fattigste delene av verden etter talentfulle barn og ungdommer som de kunne «hjelpe» til skolegang. Disse ungdommene ble utdannet til leger og kirurger, men før de ble uteksaminert måtte de arbeide som turnusleger for organisasjonen som hadde finansiert utdanningen deres for å betale ned på studiegjelden. Og alltid med lønn som var basert på gjennomsnittslønnen der de kom fra. Giverlandene fremstilte dette som generøst, og samtidig som landene som drev med dette høstet anerkjennelse fra verdenssamfunnet for sin storsinnede satsing på utdanning av verdens fattige, sørget de samtidig for billig helsebehandling av egne borgere. For pasienten innebar det at det tok enda lenger tid å komme til riktig sted, og mange pasienter døde under transport. Da var det viktig at pasienten først var skrevet inn ved det første sykehuset vedkommende hadde kommet frem til, slik at statistikken ble «riktig».

Men denne kvelden var det en viktig pasient som skulle opereres ved Helseinnovasjonssenteret. Mannen hadde vært statsråd i Erna Solbergs regjering og dessuten fylkesmann i Rogaland 

Fortsettelse følger kl 18:00 i kveld. De to siste deler (6 og 7) publiseres kl. 12:00 og kl 18:00 i morgen.

Tidligere deler

Påskekrim: Storm i lange tider - del 1

Påskekrim: Storm i lange tider - del 2

Påskekrim: Storm i lange tider - del 3

Påskekrim: Storm i lange tider - del 4