Komplikasjoner
Det banket på døren.
Den unge damen som sto utenfor tok ham øyeblikkelig mer enn tjue år tilbake i tid. Hun trengte hjelp, og moren hadde sendt henne til ham. Han visste hvem moren var før hun sa navnet hennes. Han visste det allerede idet han åpnet døren, - selv om det var over tjue år siden han hadde sett henne. Et kort og intenst bekjentskap, - som dessverre tok slutt på grunn av en misforståelse han ikke hadde forstått før mange år senere. Den siste gangen han hadde sett henne hadde helseforetaket nettopp gått på en av de største fadesene siden foretaksloven ble innført. Både statsråden, en klinikksjef og en direktør hadde gjengitt åpenbare løgner offentlig, og hadde blitt grundig avslørt. Som spontan protest på at fødeavdelingen ble besluttet nedlagt på feilaktige premisser hadde bunadgeriljaen sett dagens lys, - damer trakk i bunad og viste muskler i protest mot nedleggelsen. Direktøren hadde sagt at han ville foreslå å utsette gjennomføringen av vedtaket. Han hadde forstått at utsettelsen absolutt ikke var noen innrømmelse av noe som helst, og neste gang han traff henne hadde han sagt at hun måtte beholde bunaden på. Hun hadde sett like forskrekket ut som om han hadde slått henne i ansiktet. Så hadde i stedet hun slått ham i ansiktet, og gått. Nå, tjue år senere sto en ung dame med det samme blikket i døren og ba ham om hjelp. Akkurat denne kvelden, som var den eneste kvelden på like lang tid som han egentlig ikke hadde mulighet til å hjelpe noen. Men han visste at han ikke kunne si nei. Og snart var han på vei ned i Atlanterhavstunnelen, gående, sammen med den unge damen.
– – –
Folk hadde prøvd alt for å hindre politikerne i å legge ned lokalsykehusene (Alt, unntatt å slutte å stemme på dem, hadde han tenkt). Men i tillegg til å så splid og å spille lokalsamfunn opp mot hverandre, hadde foretaksmodellen vist seg å være et presist verktøy for å unndra seg ansvar, og skiftende regjeringer hadde lagt ned lokalsykehus og fødeavdelinger i tur og orden i hele landet. Hver gang ble de møtt med lokal motstand, men ingen hadde klart å samle motstand nasjonalt mot nedleggelsene, ihvertfall ikke nok til å utgjøre en forskjell. Langt mindre hadde de fått støtte av de lokalsamfunnene som gikk tilsynelatende «seirende» ut av usikkerheten, kronet med nytt sykehus (så lenge det varte).
Men én rettighet hadde lenge sett ut til å være et virkningsfullt våpen. Retten til fritt behandlingsvalg hadde ført til at mange pasienter hadde valgt behandling utenfor eget foretak. På den måten hadde de rammet økonomien i eget foretak, og så lenge de kunne hindre foretaket i å bygge nye og mindre sykehus, hadde foretaket blitt tvunget til å opprettholde de eksisterende sykehusene. Men etterhvert hadde dette selvsagt ført til at politikerne hadde fjernet retten til fritt behandlingsvalg, og dette var årsaken til at det hadde banket på døren tidligere på kvelden. Den unge damen hadde nettopp vært på svangerskapskontroll, og hadde fått beskjed om å oppsøke sykehus umiddelbart på grunn av fare for komplikasjoner ved den nært forestående fødselen. Problemet var at både hun og jordmoren visste at det å oppsøke sykehus ville bety å oppsøke helseforetakets lokalsykehus i nabobyen, som uansett ikke ville være i stand til å yte den nødvendige hjelpen. SNR var ikke noe «differensiert» sykehus, de to fødestuene var underdimensjonert, og det var hverken barnelege, fødselslege eller kirurger på vakt der. I stedet for å oppsøke nærmeste sykehus som hadde en reell mulighet til å hjelpe henne, tre timer lenger nord, ville hun mest sannsynlig bli videresendt sørover, - i et fåfengt forsøk på å holde de økonomsk motiverte påleggene innenfor foretaket, - før de ble nødt til å sende henne nordover likevel. Men dette ville ta tid, og tid hadde hun ikke. Hun var nødt til å komme seg ut av foretakets geografiske grenser før hun søkte hjelp av spesialisthelsetjenesten. Aller helst burde hun komme seg helt til frem til et sykehus som kunne hjelpe henne. Og det var dette hun trengte hjelp til. For å kunne benytte seg av en bildelingstjeneste var hun nødt til å identifisere seg (Faktisk måtte hun identifisere seg uansett hvilken bil hun forsøkte å få tilgang til). Og dersom hun identifiserte seg ville systemet med en gang vite at hun hadde en aktiv henvisning til et sykehus innenfor foretaksgrensene, og det autonome kjøretøyet ville bringe henne dit. Derfor trengte hun hjelp av noen som hadde tilgang til, - eller som var i stand til å skaffe seg tilgang til, - en eldre bil. Hun trengte en bil med lavere grad av autonomi enn nivå 4. Hun trengte en førerstyrt bil.
