Et av de beste argumentene for at Nordmørslista skulle stille til stortingsvalg i 2017 var å ha et alternativ å stemme på. For mange fantes det ikke andre reelle alternativ, og det var heller ikke et alternativ å la være å stemme.
Historien viste oss at det å stille til valg i 2017 ikke ga noe mandat på stortinget. Det eneste vi oppnådde var slik sett nettopp det å ha et alternativ å stemme på. Vi slapp å bli hjemmesittere, og vi slapp å «stemme blankt» og dermed å ende opp med en forkastet stemme.
Det å stille i stortingsvalg på nytt føltes ikke som et veldig aktuelt alternativ da valgkampen var over i 2017. Det gjør egentlig fortsatt ikke det. Men et spørsmål står fortsatt ubesvart:
Hvem skal vi stemme på?
Bruker vi eliminasjonsmetoden er det fortsatt et godt knippe med partier som det er helt utelukket å stemme på for en nordmøring som vil beholde sykehus i Kristiansund. Alle som stemmer imot forslaget om å beholde fødeavdelingen 14. mai er helt utelukket.
Da står vi mest sannsynlig igjen med Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.
Noen av disse har sittet i regjering og vært med på å legge ned sykehus (Ja, alle som har sittet i regjering har egentlig vært med på det).
Noen av disse har troverdige sykehusforkjempere nasjonalt, men i Møre og Romsdal ... Not so much.
Noen av disse har en klar og tydelig politikk, - men også en klar og tydelig politikk som det kanskje ikke er aktuelt å stemme på for alle.
Et godt spørsmål dukket opp i et kommentarfelt i dag: Hvem får arbeiderpartistemmene i Kristiansund? Vi trenger mer enn noen gang et alternativ å stemme på som vi kan samle oss om for å ha noen til å tale vår sak i nasjonalforsamlingen.
Vi vet ganske mye om hvilke alternativ som ikke er aktuelle. Men det klare samlende alternativet står ikke akkurat frem som en selvfølgelighet.
Jeg kjenner ikke svaret på dette. Men vi må ta debatten.
