Av Inga Lillian Reitan, grunneier

To av hundre laks produsert i Norge er Smølværing!

Det er jo imponerende. Det er noe Smøla kan være stolt av i et verdiskapingsperspektiv. Samtidig etterlater havbruksnæringa seg tydelige spor i naturen. Det er derfor viktig at en finner den rette balansen mellom industriell produksjon av laks og ivaretakelse av naturen. Her har offentlige myndigheter et ansvar. Ikke minst har næringa selv har et særlig ansvar for å se til at vårt hav og vår skjærgård ivaretas på en forsvarlig måte.

La meg bare presisere først som sist; jeg forstår hva oppdrett utgjør for samfunnet i form av sysselsetting, verdiskapning, sponsorinntekter, ringvirkninger etc. Og jeg vil ikke næringen til livs, bare så det er klinkende klart. Det jeg etterspør, er en samlet plan som kartlegger belastningen næringen utgjør rundt hele Smøla, og da spesielt i det vernede området. Det oppleves som et surrealistisk paradoks at man på ene siden verner, mens man på andre siden etablerer opprettsannlegg i samme område.
Det finnes nok tilgjengelig kunnskap omkring konsekvensene av oppdrett, til at slik virksomhet automatisk burde bli utelukket i akkurat disse områdene.

I det siste har vi vært vitne til en dra kamp mellom distriktene og staten angående fordelingen av midlene fra Havbruksfondet. Ordførere, varaordførere, politikere og næringsliv har stått sammen i et felles opprop mot regjeringens forslag. Og vel og bra er det, men hvor er de samme aktørene i spørsmålet om prisen naturen må betale i form av negativ konsekvens fra næringen? Motbevis gjerne, men der påstår jeg det er mye mindre engasjement. Det fremstår å være et endimensjonelt fokus på å etablere nye produksjonsarealer på bekostning av naturverninteresser. Dette burde være unødvendig, da økt lakseproduksjon og naturvern burde la seg forene ved en bedre planlegging. Da burde man som et minstemål klare å holde seg unna verneområder.

Apropos engasjement, jeg har fått høre at det må være utfordrende å jobbe i oljebransjen og samtidig være engasjert for naturen. Men jeg vil heller si tvert imot. Jeg er stolt av å jobbe i en bransje som produserer verdens reneste olje og gass, og alt den bidrar med, på samme måte som oppdrettsnæringen, med tanke på hva dette bidrar til for å opprettholde velferdsstaten. Dog er oljenæringen pålagt å bruke de mest miljøvennlige løsningene i sine prosesser, noe man langt ifra må i oppdrettsnæringen. For å gi et enkelt eksempel på dette: Miljødirektoratet vil nå ha en betydelig reduksjon i sjølaksefisket og stenge nesten 600 lakseelver, hovedsakelig pga. lakselus som kommer fra oppdrett. Når miljøavtrykket fra oppdrettsnæringen allerede er så stort, er det vanskelig å forstå at man ønsker å åpne for nye oppdrettsanlegg i vernede områder.

Næringen ser på løsninger med lukkede anlegg, anlegg på land, havanlegg etc., men det tar for lang tid. I mellomtiden oppfordres herved oppdrettsnæringen til selv å vise ansvar ved å ikke etablere anlegg på nye lokaliseringer, men heller optimalisere de anleggene som allerede er etablert. Hvis næringen ikke tar det ansvaret, så går oppfordringen til de politikerne som behandler søknadene både på fylkesnivå og kommunalt nivå. For i disse dager ser vi at stadig nye søknader blir godkjent, uten at det samlet sett er vurdert hva belastningen verken er eller vil bli. Når er det nok? Holder det når 2 av hundre laks produsert i Norge kommer fra Smøla?
Skaper vi nok verdier slik som det er nå, eller er det kapitalismen som rår?

Ønsker med dette alle sammen lykke til, det seg være oppdrettere, grundere, investorer, olja, naturen og dens skapninger til lands, vanns og i luften. Mitt ønske er at vi sammen klarer å skape en bedre balanse mellom natur og næring.