Av Aina M. H. Hauge, leder i Raudt Ulstein

Det man ikke ser, eksisterer ikke, eller?

En stadig kraftigere folkelig motstand mot den heseblesende utbygginga av vindturbiner, ikke minst i Møre og Romsdal, med rasering av økosystemer og natur og en klar forverring av leveforhold og psykisk helse for lokalbefolkninga, har ført til at vindturbiner febrilsk forsøkes flyttet til det maritime miljøet. Planene for å pepre norsk kystlinje med vindturbiner er forespeilet, til havs er flytende havvindkraftverk planlagt.

Slik forflyttes miljøkonsekvensene fra en natur-arena til en annen uten at det bidrar en millimeter til redusert klimautslipp. Det maritime miljøet vil belastes med forurensing fra turbinenes hydraulikkolje, olje som inneholder svært giftige tilsetningsstoffer.

Hvordan skal problemet med forsøpling etter utrangerte turbiner og mikroplast løses? Skal bygging, utplassering og drifting av vindturbiner til havs iverksettes før konsekvensene for det maritime biologiske mangfoldet er vitenskapelig dokumentert som tilnærmet risikofritt?

Skal vi godta samme framgangsmåte for mulige klimatologiske forstyrrelser eller potensielle ødeleggelser av havbunn i gyteområder for fisk? Er det greit å gamble med fugle- og dyreliv til havs? Veit vi at havvind-turbiner ikke vil kunne skade fornybare fiskeressurser og det rike artsmangfoldet vi finner til havs?

Rødt Molde og Rødt Ulstein svarer nei enten vindturbinene etableres på land, i «fjæra» eller offshore! Vi mener bestemt at vindkraftverk både på land og til sjøs dreier seg om profitthunger blant sterke kapitalkrefter som ynder å kalle ønskedrømmene sine for et nytt industrieventyr. Fargen på det «eventyret» er ikke grønn, snarere brunskitten.