En nyhet har forsvunnet litt. At svenskenes statsminister meldte sin avgang. Stefan Löfven virker kanskje noe grå og kjedelig hvis man ikke kjenner til han. 

Löfven vokste opp hos fosterfamilie og barnehjem. Da hadde du odsene mot deg gjennom 50 og 60 tallet. Det vet vi også fra Kristiansund.

Utdannet seg til sveiser. Ble fagforeningsmann før han uten partipolitisk erfaring ble statsminister.

Dette er en klassereise av dimensjoner. Som egentlig ikke er mulig. Men det er mulig. For sosialdemokratiet har gitt flere muligheten. Det er denne dimensjonen som alt for ofte forsvinner. Alt blir bare enkeltsaker. Enten det er klima, veier, fergepriser eller sykehus. Det er helheten som gjelder. Mange spør meg om hvordan kan jeg være med i Arbeiderpartiet og peker på enkeltsaker. For meg er politikk mere. Det er allés mulighet. Det er de store linjene.

Jeg kommer selv fra en familie som ville fått det tøft hadde det ikke vært for at velferdssamfunnet ble bygd opp nesten parallelt med min oppvekst.

Som mange vet så døde min pappa før jeg ble født: Mamma stod igjen med fire barn, meg som ikke var født inkludert. Hovedæren for at det gikk bra hadde selvsagt mamman min. Samtidig så hjalp det at små ordninger kom på plass slik at vi slapp å dra til det som tidligere ble kalt fattigkassa. Mora mi brødfødde oss med vaskejobb. Og vi hadde alltid mat på bordet. Og vi var med på fotballturer eller speiderturer. Eller hva vi var alle sammen. Samtidig så kom det litt enketrygd. Litt barnetrygd. Noen offentlige ordninger. Som hjalp. Det er dette som bygde det Norge vi kjenner i dag. Alle later som de alltid støttet dette velferdssamfunnet. Sannheten er at det har kommet til tross for partiene lengst til Høyre. Og til Venstre, blant kommunistene ble sosialdemokratiske politikere kalt klassefiender. I dag er tonen en annen. Nå tar de nærmest æren for vårt velferdssamfunn. Og da er det grunn å minne om at privatiserer vi så må vi betale for godene. Og utvikler vi ikke næringslivet videre så får vi ikke noe å leve av.

Mange vil sikkert spørre om dette er relevant. Hvordan vi skal ha samfunnet vårt er relevant. Min apell er. Mist ikke velferdssamfunnet av synet. Blir vi blind eller enøyd kan vi få flere år med blåblå politikk. Som angriper velferdssamfunnet i hele sin bredde. Tenk helhet. Tenk solidaritet. Tenk over hva vi skal leve av i fremtiden.