Som mange fikk med seg hvertfall begynnelsen av – så hadde Stig Anders Ohrvik og jeg en rimelig hard ordveksling like før valget. Ohrvik og jeg har alltid respektert hverandre tidligere. Vi har endog som oftest vært enige i de fleste saker.
Så er det tid for anger. Jeg skulle ikke brukt ordet løgn. Og jeg skulle ikke brukt uttrykket Trumpisme uten å forklare nærmere hva jeg mente. Mer om det senere.
Les også
Ordskifte i det offentlige rom
Først la meg prøve å forklare hvordan Ohrvik og jeg kan havne i en slik knallhard ordveksling. Jeg tror vi uten å merke det har tilegnet oss den måten å diskutere på som er blitt vanlig her lokalt. Ta den andre for noe selv om du egentlig strekker det langt. Alternativt. Fortell noe sannhet. Overse sannheter som ikke passer historien du forsøker å fortelle. Det er en liten bit av Trumpisme
Som i vår lokale sykehushistorie. Det er en historie hvor vi i stor grad vet hva som skjedde. Stig Anders valgte å fortelle sin variant. Som isolert mye var riktig. Men valgte å fortelle bare den delen som var negativt for Arbeiderpartiet. Uten det helt korrekte. Og uten å fortelle hele sannheten. Hvorfor? På meg så hadde det et mål. Det rammet Arbeiderpartiet mest å ikke fortelle hele historien. For formålet var å ramme Arbeiderpartiet. Den beste måten var da å fortelle bare deler av historien. Og dette er ting som skjedde. Som er lett å ettergå.
Her er i all enkelthet hva Ohrvik valgte å fortelle. Og hva han valgte å overse. Da den delvise historien var det som ville ramme hardest og passe best i historien han ellers fortalte under valgkampen.
Ohrvik var opptatt av at Arbeiderpartiet hadde muligheten til å redde føde og akutt den gangen styret i helseforetaket bestemte å legge ned disse funksjonene på et styremøte på Vikaneset. Ville han fortalt historien korrekt så kunne han fortalt at det var nettopp det regjeringen og Stoltenberg gjorde. Reddet føde og akutt. Grep inn. Selv i alle de innleggene vi hadde om temaet så bekreftet han aldri at dette skjedde. Det er i mine øyne Trumpisme. Riktignok i en mild form isolert.
Så var det punktet hvor han hele tiden pekte på at det var Arbeiderpartiet som vedtok utredning av fellessykehus. Noe som er korrekt hvis det tas ut av sammenheng. Ohrvik valgte aldri å nevne hele historien. . Alle vet at Initiativet for fellessykehus kom fra Nordmøre. Ikke fra regjeringen. Det var ansatte på sykehuset som krevde fellessykehus. Det var alle kommuner på Nordmøre som krevde fellessykehus. Og til og med næringslivet lokalt støttet fellessykehuset. Og det var dette regjeringen etterkom. Ingenting av dette nevnte Ohrvik med et ord. I den historien Ohrvik ønsket å fortelle var det Arbeiderpartiet alene som hadde skylda for at prosessen med fellessykehuset kom i gang. Ikke en gang i den lange ordvekslingen vi hadde om emnet erkjente Nordmørslista sin fremste mann at det var dette som skjedde. For det passet ikke formålet. For det var å ramme Arbeiderpartiet. Dette er også Trumpisme. Late som at ting som faktisk skjedde aldri har skjedd.
Det er ikke valgkamp nå. Og Stig Anders og jeg har kommunisert oss i mellom. Jeg vet at Stig Anders tar avstand fra de mest elleville her lokalt som gjør at debattklimaet er uutholdelig. Som gjør at Jan Erik Larsen får 200 meldinger med hets og det som verre er. Jeg har også opplevd det samme. Hetsende meldinger direkte. I samme antall som Jan Erik. For egen del har jeg opplevd forsøk på å spre usanne rykter om meg for å ramme meg som politiker. Ting som har fratatt meg nattesøvn og gjort meg sliten, lei og til og med sint. Noe jeg heldigvis bare er sekunder om gangen. Har etter hvert lært meg å ikke nødvendigvis svare når jeg er sint og føler meg tråkket på og endog forfulgt. Og det gjør selvsagt noe med motivasjonen. Er det virkelig verd å stå i dette uværet. Hvor du blir utskjelt. Hvor du opplever usannheter bli spredd. Hvor du også begynner å lure på om dette er greit for de som står meg nærme.
Det å forsøke å oppfordre de som står i spissen for netthets og dårlig debattklima er nok fåfengt. Ingenting biter der. Ikke umulig at de tror det de holder på med er innenfor. De jeg virkelig vil be om å skjerpe seg er alle de som på sosialmediamåte applauderer. Med likes. Med å uttrykke støtte.
Jeg tror at vi alle må begynne å se på oss selv. Kristiansund er ikke lengre kjent som den åpne og rause byen. Det var før. Vi er i ferd med å bli byen folk vegrer seg å komme til.
Jeg kjenner politikere lokalt helst som ønsker å rømme unna så fort som mulig. De er nå blitt stille. Tvunget til taushet.
Selv jeg som er et politisk dyr har begynt å lure på om dette er verd all dritten. I mine sinte øyeblikk tenker jeg at disse fantastene som vet alt. De kan overta. Slippe tastaturet og bidra positivt i samfunnet. Det er nok for mye forlangt.
