Av Owe Ingemann Waltherzøe og Bjarte Helland
Den etiske klimadebatten ingen vil ta i med «ildtang» søker debattanter.
Av og til slipper virkelighetens skrekkhistorier bak klimafasaden gjennom norsk mediesensur, ikke ofte, men av og til. Skrekkhistorier om kinesiske gruvearbeidere som jobber under forhold vi aldri kan forestille oss i verdens rikeste land, Norge. Deres liv, deres familier, lønns- og arbeidsvilkår, sykdommer som følge av forgiftning og sikkerhet betyr ikke stort, med unntak av i festtalene til et lite knippe politikere. «Man må nødvendigvis knuse noen egg for å lage omelett», får vi stadig høre.
Disse «eggene» vi knuser består av over 40.000 barn som jobber i gruvene i blant annet Kongo for å utvinne helt nødvendige mineraler som kobolt og litium. Mineraler vi sårt trenger til bestanddeler i batterier til elbilene. Barna i blant annet Kongo jobber, om mulig, under verre forhold enn sine voksne kamerater og gruvekolleger i Kina som også ofrer liv og helse under uverdige forhold. Hurdalskameratene bryr seg tilsynelatende aller minst om vi ser regjeringsplattformen som ikke har ett ord om dette, ikke en bokstav er levnet disse «eggene».
Vi i Norge har lovforbud mot barnearbeid, inkludert import av varer som beviselig er produsert under av barn og under uverdige forhold. Klesbransjen i Norge har faktisk gjort det til en æressak å ikke selge klær produsert av barn, de inkluderer hele næringskjeden, dvs. også leverandørenes underleverandører. Dette bør selvsagt også gjelde klimateknologi, hele næringskjeden, ikke kun det prangende blankpolerte sluttproduktet vi ser på norske veier.
Vi ser at Kina lanserer den ene større elbilen flottere enn den andre, som oftest produsert med kraft fra sine hurtigbyggede og svært forurensende kullkraftverk. Vi i Norge ser kun på sluttproduktet, at det er såkalt nullutslippsteknologi. Dette er en «religiøs» klimatilnærming der vi i kjent religiøs stil stikker hode i sanden og ikke VIL se de faktiske forhold. Ja det er brutalt og forferdelig vondt om vi skal ta sannheten inn over oss, men desto viktigere.
Når skal vi på alvor se på helheten, på det etiske ved å produsere og ta i bruk nullutslippsteknologi som faktisk har en bakside vi normalt er så flinke til å ta avstand fra, kritisere og igangsette tiltak mot. Vi er det landet i verden som har kommet lengst med elektrifisering av transport sektoren, da særlig private kjøretøy. Det påhviler Norge derfor et særlig ansvar å sørge for å ikke bidra til ytterligere utnyttelse av barn og voksne selv om det er i klimaets navn. Om det betyr at vi tar ned elbilsatsingen noe, er en liten pris å «betale». Det finnes så mange andre måter Norge kan bidra til en bedre klode på enn å utnytte barn og «slaver» i et kommunistisk regime der profitt og økonomisk verdensmakt står sentralt.
Denne nærmest religiøse tilnærmingen til klimautfordringene må ta slutt. De «Rike barna», som seiler over Atlanterhavet, invitert av millionærer i deres plast/ carbonbåt, for å tale til verdens politiske elite, har fått sitt kvarter i verdenspressen og foran FN. Nå er det de fattige barna som virkelig har fått ødelagt sin barndom sin tur, de som aldri har fått lov å sitte foran skolen for å streike for klimaet.
Nå er det deres tur til å si: «How dare U?»
