Vi som vokste opp på åttitallet, husker med gru da kjernekraftkraftverket i Tsjernobyl eksploderte. Mange av oss gikk rundt med «Atomkraft – nei takk»-buttons på jakkeslaget og fryktet både atomkrig og kjernefysisk nedsmelting.
I dag er ikke lenger kjernekraft noe vi like bastant avskriver som uaktuelt, men en energiform stadig flere ønsker å utvikle også i Norge.
Bakgrunnen er at halvparten av Norges energibruk er fossil i dag. Vi skal fase ut og erstatte denne energien. Da trenger vi mer av alt raskere, som havvind, oppgradering av vannkraft, solkraft, vind på land og energieffektivisering.
Arbeiderpartiet er et teknologioptimistisk parti. Vi vedtok nylig på landsmøtet vårt at vi er «er åpne for ny kunnskap om alternative energiformer som kjernekraft». Debatten om kjernekraft i den norske energimiksen er spennende. Det er for tidlig å si nøyaktig hvordan utviklingen blir, men ny teknologi kan åpne nye muligheter i framtida.
Vi må likevel erkjenne begrensningene vi står overfor. En mulig satsing på kjernekraft vil kreve storstilt innsats innen utdanning, kompetanse, forskning og teknologiutvikling. En kompleks og omfattende verdikjede og regulatoriske rammer må på plass.
Norge har per i dag ikke kompetanse innen drift av kommersiell kjernekraft. Europeiske land med langt mer erfaring enn oss faser ut sin bruk av kjernekraft, og land som England og Finland har opplevd store kostnadsoverskridelser i forbindelse med sine ny-etableringer.
En satsing på kjernekraft i Norge vil også innebære et omfattende offentlig regime for atomsikkerhet, strålevern og avfallshåndtering av radioaktivt avfall, noe vi i dag ikke har. Lovverket vårt er gammelt, og vi har i liten grad kompetanse i forvaltningen til å ivareta viktige hensyn.
På kort sikt vil kjernekraft uansett ikke løse den norske – eller europeiske – energikrisen. Det er først ute på 2030- eller til og med 2040-tallet at det kan bli aktuelt.
Likevel trenger vi mer forskning og kunnskap. Jeg mener det er verdt å vurdere om vi bør forsterke forskningsinnsatsen innenfor fusjonsenergi. Fusjonsenergi antas å være både vesentlig sikrere og mindre miljøskadelig enn dagens fisjonsenergi. I fjor hadde forskere i USA et stort gjennombrudd innenfor dette feltet, der de fikk 50 prosent mer energi ut enn det de puttet inn i prosessen. Det er spennende. UiT er den eneste norske institusjonen som forsker, publiserer og tilbyr masterstudier på fusjonsenergi, og har et sterkt fagmiljø, som blir brukt av både MIT og Equinor.
Kjernekraft er og vil være en del av den nordiske energimiksen. Cirka 30 % av kraftproduksjonen i Sverige kommer fra kjernekraft. Finland har også kjernekraft - til og med et helt nytt anlegg. Det nyter vi i Norge godt av, i et felles nordisk kraftmarked.
Det er spesielt viktig at vi har kompetanse på beredskap. Jeg mener derfor det var klokt av regjeringen å bevilge 200 millioner kroner gjennom Forskningsrådet til et nytt senter for nukleær forskning innenfor nettopp dette. Vi styrker også utdanningskapasiteten med 40 studieplasser innen nukleære fag ved NMBU på Ås og ved Universitetet i Oslo.
Den viktigste oppgaven for Arbeiderpartiet nå er uansett å sikre rikelig tilgang på rimelig kraft til folk og næringsliv i årene som kommer, og samtidig møte Norges klimaforpliktelser.
