I Verdens helseorganisasjon, WHO, forhandler nå land om rettslige reguleringer som vil kunne innskrenke hvert menneskes frihet på en måte som er uten sammenligning i verdenshistorien. Etablering av et system for globale digitale helsepass med dine sensitive personopplysninger, er ett eksempel.
WHO krever at landene holder forhandlingsresultatene strengt hemmelige. Å forhandle om nye rettsregler uten å gi innsyn er uvanlig i internasjonale forhandlinger. WHO skaper et demokratisk problem, fordi resultatet av forhandlingene angår oss alle. Hva er Norges syn? Neste forhandlingsmøte er i desember.
I NRK Debatten 19. oktober, om forhandlingene om endringer i International Health Regulation (IHR) under WHO, sa Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Ole Henrik Krat Bjørkholt at «Det er fullstendig utelukket, fullstendig utelukket, med noen form for suverenitetsavståelse i slike spørsmål som det er trukket opp her.» Det stemmer at det ikke står formelt skrevet at landene skal avgi suverenitet. Det Bjørkholt derimot ikke sa noe om, er at kombinasjonen av en serie bestemmelser i IHR gjør at Norge allerede i dag er delvis bundet og vil kunne bli enda tettere rettslig bundet til å gjennomføre Generaldirektørens anbefalinger. Det hadde vært ryddig om statssekretæren hadde informert om at dersom Norge ikke aktivt protesterer mot endringer i IHR, har Norge gjennom artikkel 55 og 59 allerede har avgitt beslutningsmyndighet til WHO til å vedta endringer i IHR. Dette er komplisert jus. Temaene det forhandles om er så inngripende at offentligheten umiddelbart må få innsyn i forhandlingsutkastene.
I Debatten sa statssekretæren at «Et ikke-bindende råd er fortsatt et råd.», men her unnlater han å nevne at artikkel 42 i IHR sier at Norge og andre land er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre anbefalingene fra WHO, «uten opphold». Er du forpliktet til å gjennomføre en anbefaling uten opphold, spiller det liten rolle om den kalles en anbefaling eller et pålegg. Det er fremmet flere forslag som tilsammen vil gjøre det som formelt sett kalles anbefalinger blir bindende (artikkel 43, ny 13A med flere). Det skal også etableres en gjennomføringskomité som skal se på om land har fulgt opp anbefalingene.
Den bindende karakteren av IHR styrkes ytterligere av forslaget til IHR artikkel 4 nytt 1bis. Her forpliktes Norge og hvert land til å «vedta eller tilpasse lovgivning som gir Nasjonal Myndighet for IHR kompetanse og ressurser til å utføre sine funksjoner». Medlemslandene skal altså forpliktes til å på forhånd lage lover som gjør det mulig for helsemyndighetene å «uten opphold» omsette Generaldirektørens bindende anbefaling til norsk rett.
WHOs Generaldirektør kan allerede i dag vedta en bindende anbefaling om ulike former for isolasjon eller karantene (IHR 2005 artikkel 18). For at en slik bindende anbefaling skal bli norsk rett, må Stortinget først vedta en lov, før helsemyndighetene kan pålegg oss som individer å følge WHOs bindende anbefalingen. Det kan se ut som om Regjeringen allerede er i gang med å tilpasse lovgivningen til det nye forslaget i IHR artikkel 4 nytt 1bis. Regjeringen har foreslått for Stortinget å vedta ny smittevernloven § 4-3a, som vil gi helsemyndighetene makt til å vedta isolering, karantene eller begrensning i bevegelsesfriheten. Lovforslaget er til behandling i Helse- og omsorgskomitéen på Stortinget. Blir det vedtatt, vil det bane vei for at myndighet overføres fra Stortinget til helsemyndighetene, så anbefalingene fra WHO kan iverksettes «uten opphold». Proposisjon 127L (2022-23) forklarer ikke sammenhengen mellom forslaget til § 4-3a, myndigheten Generaldirektøren i WHO har til å gi bindende anbefalinger og forslagene som det forhandles om. Spørsmålet er om Norge er opptatt av å beholde selvbestemmelse ved en internasjonal helsekrise erklært av WHOs generalsekretær, eller om vi faktisk ønsker å gi fra oss mer myndighet til WHO.
Helse- og omsorgsminister Kjerkhol sa i sin tale til generalforsamlingen i WHO den 23. mai 2022 at: «We have to consolidate WHO as our effective, accountable and capacitated leader in multilateralism, and an agency that has zero tolerance for misconduct.» Helse-og omsorgsminister Kjerkhol må svare på hva Norge jobber for i forhandlingene.
Ett annet av forslagene er å ta bort kravet om at tiltak skal gjennomføres i tråd med menneskerettighetene. Å fjerne kravet om at WHO må overholde menneskerettighetene, kan få store konsekvenser. Støtter Norge forslaget om å stryke kravet om å følge menneskerettighetene eller har Norge aktivt tatt til orde for å beholde kravet?
Det er et demokratisk problem at vi ikke vet hva Norges posisjon er i disse forhandlingene, og at Regjeringen ikke legger opp til at Stortinget skal involveres. Hvis ingen land protesterer på manglende åpenhet, ser det ut til at arbeidsgruppen i WHO kan legge frem ferdigforhandlede forslag, rett før en avstemning på World Health Assembly i mai 2024. Det bryter med demokratiets spilleregler. En stortingsrepresentant må be Kjerkol om at forhandlingsforslagene legges fram for offentligheten og Stortinget, for debatt, mens det ennå er tid til å komme med innspill til nye IHR. Spørsmålet Kjerkol må svare på er om Norge på neste forhandlingsmøte i IHR i desember vil kreve at møtet holdes åpent og de forhandlede tekstene legges frem?
